Annett og de andre ungdommene diskuterer kjønnsrollemønstre.
– Vi jenter mangler muligheter!
Annett (19) måtte flykte fra Sør-Sudan til Uganda med sine to små barn på grunn av politisk uro. Mannen sin kunne hun ikke stole på, og hun visste ingenting om hva fremtiden ville bringe.
Det er tørt og varmt, og det støver kraftig når bilene kjører forbi på veiene i Bidi Bidi. Det er morgen og Annett har akkurat kostet og gjort rent utenfor leirhuset der den lille familien bor. Sønnen, datteren og tantebarna får servert frokosten - grøt fra blå plastkopper laget på en utendørs ovn i leire.
– Problemet er at jenter mangler muligheter, sier Annett.
– En far kan finne på å si at du som er jente, ikke får gå på skolen. Selv om du går på skole, skal du jo likevel bare flytte ut og til en annen familie.
Selv mistet hun begge foreldrene da hun bodde i Sør-Sudan. Hun hadde bare søsteren sin igjen, og det var fattigdom som tvang henne til ekteskap. Hverdagen alene i leiren i Uganda med barna ble ofte monoton og ensom. Men et lysglimt snek seg inn da hun ble med i en støttegruppe med andre unge jenter og gutter.
Kjemper mot tradisjonelle holdninger
– Den største utfordringen er hvordan man skal håndtere tradisjonelle holdninger, sier Sarah Mbeiza.
Hun er helsearbeider i Plan International Uganda. I dag underviser hun om forskjeller mellom kjønnene og likestilling for en gruppe unge menn og kvinner. Latter og kommentarer kastes mellom veggene, mens Sarah noterer på tavlen.
– I kriser er det mange foreldre som gifter bort barna sine, og tror at det er bedre enn at de blir hjemme.
– Dette er holdninger som kommer fra Sør-Sudan, hvor barneekteskap, barnearbeid og lignende hindrer dem i å gå på skole, sier Sarah.
Støttegruppen og diskusjonene er en viktig del av jobben hennes.
Sarah Mbeiza i Plan Uganda noterer utfordringer ungdommene sier de møter i leiren.
– Vi får til dialoger i samfunnet, og vi lærer unge tenåringsmødre hvordan de skal ta vare på barna sine. Og fordi forandring ikke skjer over natten, må vi fortelle dette hver dag, hver uke, så det blir en del av livet deres. Da vil de også dele informasjonen videre. Unge er bedre til å spre informasjon videre til andre unge, forteller hun.
Et mål og en drøm
Annett deltar i diskusjonene i klasserommet. Hun gestikulerer ivrig, skriver selv på tavlen og byr opp til dans når gruppen trenger en strekk. For henne har støttegruppen endret hverdagen.
– Jeg føler meg bra her, for jeg lærer mye, og vi deler det vi lærer med andre, sier Annett.
I støttegruppa har Annett fått nye venner, og nyttig informasjon som hjelper henne i dagliglivet. Og ikke minst mye moro.
Ungdomsgruppa bruker skuespill til å forklare ulike problemstillinger knyttet til barneekteskap, helse og likestilling til andre barn og unge i leiren.
– Vi sier til jentene at de ikke må gifte seg for tidlig, at de ikke må henge med feil folk, at de må holde seg unna sex. Jeg kan si ting som: «Se på meg, se hvordan jeg har det på grunn av en gutt, på grunn av tidlig ekteskap. Få deg en utdannelse, så du ikke får det sånn som meg.»
I Bidi Bidi bor 270.000 flyktninger fra Sør-Sudan.
Før Annett var med i støttegruppa, visste hun ikke hva hun skulle finne på alle de monotone dagene.
– Jeg lurte på hvorfor Gud skapte meg til en kvinne, sier Annett.
– Jeg grublet altfor mye, men i gruppa har jeg fått mange gode råd. I fremtiden kan jeg tenke meg å jobbe med å gi råd til andre. Jeg vil gjerne bli som Madam Sarah og jobbe i Plan eller i Unicef eller noe sånt!
Annett med datteren (4) og sønnen (1 ½).
– Gutter sier de vil gi jentene alt de trenger, sier Annett og beskriver hvordan unge jenter ofte blir lokket med løfter om et bedre liv.
– Det er derfor så mange jenter gifter seg når de er unge, for de mangler så mange ting.
Annett sitter inntil en husvegg, mens guttungen på halvannet år til stadighet krever oppmerksomheten hennes. Høylytt og tårevått.
– Jeg var 16 år gammel da jeg giftet meg. Men jeg visste ikke at mannen min allerede var gift. Jeg var hans fjerde kone.
– Jeg forlot ham, og havnet i en vanskelig sitasjon. Jeg får lyst til å gråte bare jeg tenker på det.
Annett gjemmer ansiktet i hendene. Hun ble alenemamma til to barn, og sammen med søsteren kom hun seg fra borgerkrig og uroligheter i Sør-Sudan, til Uganda og Bidi Bidi. Her får hun ikke gått på skole, for nesten all tid går med til barnepass, skaffe mat og andre nødvendige ting.
På verdensbasis er det omlag 130 millioner jenter som ikke går på skole. Når fattigdom øker, viser tidligere erfaringer at sannsynligheten for at familier vil prioritere jenters utdannelse, synker. Samtidig stiger antallet jenter som blir utsatt for tvangs- og barneekteskap, og dermed også tenåringsgraviditeter.
Bilder: Astrid Hexeberg