Plans viktigste oppdrag er å styrke jenters rettigheter. Det gjør vi både langsiktig og gjennom nødhjelp – i over 80 land og 64 000 lokalsamfunn.
– Storesøsteren min ble giftet bort da hun var 15 år.
Mitu (14) er redd det samme skal skje med henne.
Men moren sier nei til dem som prøver seg.
– Jeg vil ikke gifte meg
For mange barn på landsbygda i Bangladesh er det eneste sikre at livet er usikkert. Frykten for hva som kan skjule seg bak neste sving er en del av hverdagen.
Pandemien ødela alt
Koronapandemien er et tilbakelagt kapittel for mange av oss, men ikke for Mitu (14). For henne og mange andre barn i Kurigram var pandemien det verste som kunne skje.
Da skolene ble stengt, rant det inn med menn som ville gifte seg med storesøsteren hennes. Foreldrene var fattige og i en usikker situasjon. De ble påvirket av en tante som mente det tryggeste og beste for alle var om søsteren ble giftet bort. Hun er nå 18 og har et barn på snart ett år.
– Da hun bodde hjemme snakket vi ofte sammen, men det kan vi ikke nå lenger. Jeg savner henne, sier Mitu.
Forsiktig optimist
Mitu går i 10. klasse og bruker det meste av tiden sin på skolen og skolearbeid. Hun tar realfag og håper å fortsette utdannelsen. Drømmen er å bli lege, sånn at hun kan hjelpe andre mennesker – også foreldrene.
– Hvis jeg blir lege kan de få et bedre liv. Da de blir gamle vil de ikke være i stand til å jobbe lenger, men da kan jeg tjene nok penger til å forsørge dem, sier hun.
Mitu er redd for å bli giftet bort, som søsteren, men det er én stor forskjell fra da søsteren ble barnebrud. På grunn av Plans arbeid i området har foreldrene deres fått opplæring og kunnskap om de negative konsekvensene av barneekteskap. Nå ser de mulighetene som åpner seg hvis barna får lov til å fortsette skolegangen.
Mitu presser på, og har fått moren sin med på at hun ikke skal giftes bort før hun fyller 18 år.
Kunnskap og bedre økonomi
Foreldre som sliter med å få endene til å møtes må ta tøffe valg. På grunn av fattigdom og mangel på valgmuligheter kan det å gifte bort døtrene ofte fremstå som det minst dårlige alternativet. Det er heller ikke vanlig å se på døtrene som en ressurs.
– Mange vet ikke at også jentene kan få til ting. De tenker at det er opp til sønnene, og derfor bruker de mer penger på dem. Heldigvis har foreldrene mine bestemt seg for å støtte meg. Mamma og pappa jobber så hardt, sånn at jeg skal få gå på skolen, sier Mitu.