Rose ble gatebarn for å unngå å bli gift

Da Rose Sakala (24) var tenåring, rømte hun hjemmefra og bodde på gaten i Malawis hovedstad for å unngå å bli giftet bort. Det ble starten på et engasjement som har hjulpet flere hundre andre unge jenter.

– Hva som gjør meg sint? Når jeg tenker på alt jeg gikk igjennom fordi jeg skulle bli giftet bort som barn.

Når Rose Sakala (24) snakker, er det mange ord som skal ut, fort. Det store smilet er aldri langt unna. Bortsett når hun forteller sin barndomshistorie.

Rømte hjemmefra

Da moren til Rose døde, flyttet hun og søsteren inn til onkelen. Hun var 15 år gammel og hadde mistet den viktigste personen i sitt liv. Onkelen hadde fra før av ansvaret for 13 egne barn, og det begynte å bli trangt om plassen. Rose så kusinene sine bli gravide og giftet bort, én etter én. Når hennes egen søster ble gift, ante hun at det ikke var lenge før det også var hennes tur. 17 år gammel tok hun derfor et valg.

– Jeg kunne ikke se meg selv bli gift så ung. Jeg bestemte meg for å rømme, for jeg trodde ikke på denne tradisjonen. Jeg trodde på min egen fremtid. 

Malawi er ett av landene med høyest forekomst av barneekteskap i verden, hvor nesten halvparten av jentene blir gift før de er 18 år. 

I februar 2017 ble imidlertid ekteskapsloven i landet endret, og aldersgrensen for ekteskap hevet fra 16 til 18 år. Et viktig skritt i kampen mot barneekteskap, men praksisen foregår fortsatt i stort omfang. Grunnen er at tradisjonen er akseptert generelt sett, blant annet hos de lokale høvdingene. I tillegg er barneekteskap et resultat av fattigdom. 

–  I mange områder mener folk dette er kulturen deres, og det er her det er vanskeligst å endre holdninger. Unge jenter som vokser opp der, tror det skal være sånn, sier hun.

– De skjønner ikke at de er del av en praksis som er feil. Barneekteskap skjer ofte på landsbygda der folk ikke har samme tilgang på informasjon, slik de har i byene.

Rose har som mål å spre informasjon og kunnskap om farene med barneekteskap blant unge.

I videoen under blir vi med Rose på Norgesbesøk. Artikkelen fortsetter etter videoen. 

Sov der hun fant ly, spiste det hun kom over

I halvannet år levde Rose på gaten i Lilongwe, Malawis hovedstad, der det ikke er uvanlig å finne gatebarn helt nede i 12-årsalderen. Hvert barn hun møtte, hadde hver sin hjerteskjærende historie. Dagene gikk med til å lete etter mat og finne ly over hodet. Hun har aldri, hverken før eller siden, hatt lungebetennelse så ofte som da hun var et gatebarn.

– Livet på gaten var tøft, forteller hun.

– Du har ikke et sted du kan kalle ditt eget. Du sover der natten finner deg. Om vinteren var det kaldt, og du som jente var særlig utsatt for trakassering og misbruk. Du måtte alltid være på vakt.

Når Rose trengte å vaske seg, var elven løsningen. En bluse fikk fungere som bind, og maten hun spiste var ofte rester folk hadde kastet fra seg. I blant kunne det gå en uke mellom hver gang hun spiste.

– Det var episoder der jeg ble ydmyket, men jeg bestemte meg for en dag å gå seirende ut av dette. Være en som overlever. En som andre gatebarn kunne se opp til og tenke: «Åh! Hun var en av oss!»

Etter halvannet år som gatebarn ble Rose adoptert av en familie. Familien tok hånd om henne og hjalp henne med å skaffe seg jobb hos en frivillig organisasjon for å kunne tjene penger til skolegang. Omsider var hun tilbake på skolebenken i samme distrikt der hun vokste opp, men på trygg avstand fra familien som hun var redd kunne påvirke henne negativt.

– Du sover der natten finner deg. Om vinteren var det kaldt og du som jente var særlig utsatt for trakassering og misbruk.

Redder jenter fra barneekteskap

En konsekvens av å bli giftet bort tidlig, som Rose selv var vitne til, er at du ofte må slutte på skolen. Mellom 2010 og 2013 droppet 27.612 jenter ut av barneskolen i Malawi på grunn av ekteskap.

For Rose var det hele tiden et mål å komme tilbake til skolen, og det tok ikke lang tid fra hun var tilbake på skolen til hun startet sin aller første kampanje. Målet? Å utrydde barneekteskap i distriktet hun hadde vokst opp i. I første omgang.

Rose gikk hardt inn for å rekruttere både jenter og gutter i kampen for å informere og redde ett og ett barn ut av ekteskap.

– Jeg fikk med gutter fordi at hvis de vet hvorfor deres egne søstre trenger utdanning, hvorfor det har så store ringvirkninger om de dropper ut av skolen, ville det hjelpe oss å endre kulturen, sier hun.

Rose så for seg at guttene ville kunne konfrontere sine foreldre og overbevise dem om å ikke gifte borte søstrene tidlig. For selv er de nemlig ikke like utsatt. Syv ganger så mange jenter som gutter, blir giftet bort som barn. 

Betaler av egen lomme

En liten gruppe bestående av Rose, ti jenter og ti gutter gikk grundig til verks. De snakket med lokale høvdinger, foreldre og svigerforeldre, og klarte å redde seks tenåringer fra ekteskap. Rose tok seg jobb i ferier for å kunne betale jentenes skolepenger. Det er fire år siden nå, og Rose betaler fremdeles skolepengene deres. Flere skulle det bli.

– Men det dukket opp andre utfordringer. Du kan ikke ta jentene ut av et ekteskap og holde dem hjemme. Noen ganger har de ikke heller et hjem å komme tilbake til, sier hun.

Traumatiserte jenter

Flere av jentene Rose støtter, har merker i ansiktet etter mishandling. For Rose handler kampen mot barneekteskap om så mye mer enn bare å få dem fysisk vekk fra ektemannen. Har du kommet så langt, er bare halvparten av jobben gjort. Jentene må helst tilbake til skolen, men det alene holder ikke.

– Det må være en overgang fra ekteskapet til klasserommet, sier hun.

– Ofte trenger jentene hjelp til å komme over den traumatiske opplevelsen de har vært igjennom. De er jo så unge og mange har blitt misbrukt.

Rose mener jentene må få hjelp av profesjonelle til å bearbeide sine traumer. I tillegg trengs økonomisk hjelp hvis jentene ikke lenger er ønsket hjemme og må bo på internat. Og hun snakker om behovet for ting som et par sko, en skolesekk og hygieneartikler så jentene kan føle seg vel. Så de faktisk går på skolen.

– Innen jeg er 35 år burde jeg være den første kvinnelige generalsekretæren i FN

– Hjelpeorganisasjoner kan ikke bare være opptatt av å øke aldersgrensen for ekteskap. For hva skjer så? 

Rose etterlyser mentorer som kan støtte, inspirere og være rollemodeller for jentene. Kvinner og menn som kan gi kunnskap og få også ungdommene på landsbygda til å forstå at det finnes flere muligheter enn å bli lærer eller sykepleier, noe de kanskje ikke er klar over.

– Hvis de har mentorer og folk de kan se opp til, vil de få hjelp til å kunne skape en karriere for seg selv.

Dører som åpner seg

I 2015 fikk Rose en pris for sin kamp mot barneekteskap i Malawi, og den åpnet flere dører. Arbeidet hennes ble blant annet anerkjent av South African Leaders Foundation, og plutselig fikk hun en global plattform å prate på.

– Det ga oss muligheten til å hjelpe enda flere jenter, sier hun.

– Til nå har vi fått 365 jenter ut av ekteskap, men vi klarer bare å sende 100 av dem tilbake til skolen. Vi jobber med å få folk til å støtte dem. Hvis vi ikke får dem inn i skolen, risikerer vi å miste dem igjen.

Rose og medhjelperne hennes har fått til spesialavtaler med skoler som senker skolepengene for noen av jentene, men det holder ikke. Selv betaler hun av egen lomme for både skolegang og internat for 38 jenter. Inntekter til det får hun via jobben i organisasjonen Voluntary Service Overseas (VSO). I tillegg jobber hun som ungdomsambassadør for Plan International Malawi, og samarbeider med organisasjonen i kampen mot barneekteskap.

Målet er klart. Å jobbe for FNs bærekraftsmål som sier at verden skal få slutt på barneekteskap innen 2030.

Artikkelen fortsetter under bildet.

­– Det er grasrota vi kjemper for, og de skjønner ikke at dette er galt. Vi må overbevise høvdingene og foreldrene og få dem sinte nok til å ville endre denne praksisen.

Kontakt med familien

Det er sju år siden Rose rømte hjemmefra som 17-åring og brøt all kontakt med familien. De bor i ulike regioner og snakker ikke sammen.

– Jeg vil ikke dra tilbake for å prate med dem før jeg har oppnådd visse mål i livet mitt. De kan fortsatt påvirke meg, sier hun.

Men for ett år siden skjedde det noe.

– Jeg møtte søsteren min i fjor, og har kontakt med henne. Jeg har telefonnummeret hennes. Men familien vår vet ikke at vi snakker sammen, sier hun. 

Søsteren er lærer på barneskolen, fortsatt gift og har to små barn. Kusinene som ble giftet bort, har rømt fra sine voldelige ekteskap og er kommet tilbake til onkelen med barna på slep. De går ikke lenger på skole og holder seg hjemme. Det kunne vært Rose.

– Alt det jeg har vært igjennom i livet, har formet meg til å bli den personen jeg er i dag.  Jeg er en bedre person på grunn av mine erfaringer, og jeg har bestemt meg for å utgjøre en forskjell, sier hun.

Og ambisjonsnivået er det ingenting å si på.

– Innen jeg er 35 år, burde jeg være den første kvinnelige generalsekretæren i FN. Det ser jeg frem til, og det er noe jeg jobber målrettet mot. Så vil jeg gjerne komme tilbake til mitt hjemland og stille som presidentkandidat.

Tekst og video: Astrid Hexeberg