Ingeniørspiren som vil gjenreise Gaza
Mellom evakueringsordrer, ruiner og støv spiller Zuhair (11) fotball med kompisene – høydepunktet i hverdagen. Men den lille gutten har store drømmer: å bli ingeniør og gjenreise Gaza.
Publisert: 21.05.2026. Skrevet av: Olav Flatøy.
I likhet med nesten 90 prosent av Gazas befolkning, er Zuhair og familien fordrevet fra hjemmet sitt. Gang på gang tvinges de til å flykte videre mens bombene raserer alt rundt dem.
Zuhair var vitne til at familiehjemmet ble lagt i ruiner.
– Jeg gråt da huset vårt ble bombet og ødela alle tingene og minnene mine. Uansett hvor hardt jeg prøver så klarer jeg ikke å glemme det, sier han stille.
Krigsherjede omgivelser
Før krigen var livet hans helt vanlig. Han gikk på skolen, lekte med sine søsken og søskenbarn, og tilbragte ettermiddagene utendørs med faren. Nå bor han med foreldrene sine, lillesøster på åtte og lillebror på fem, i en liten, skadet leilighet.
Nabolaget er omgitt av ødelagte husvegger og sammenraste trapper, men det finnes en plass med ujevnt underlag der Zuhair og de andre guttene samles for å spille fotball.
Alltid på flukt
Etter at hjemmet ble ødelagt, har Zuhair og familien flyttet fra hus til hus, og nabolag til nabolag. Ingen steder lenge nok til å føle seg trygge.
– Det er slitsomt og vanskelig å aldri ha stabilitet. Hver gang vi slår oss ned et sted, må vi flykte videre igjen. Og hver gang må jeg bli kjent med nye mennesker og få nye venner, sier Zuhair med et dypt sukk.
Kampen for å overleve
Hverdagen til Zuhair og familien er alt annet enn enkel. Vintrene er tøffe og kalde, og somrene preges av ekstremvarme. Rent vann er en stor utfordring, men den aller største utfordringen er likevel mangelen på mat.
Zuhair gjør en grimase da han forteller om tiden familien ikke hadde mel og måtte spise dyrefôr for å overleve.
– Det var ikke lett. Jeg ble tynn og ville ikke spise dyrematen, men jeg måtte spise av frykt for å dø.
Et telt som klasserom
I to år fikk ikke Zuhair gått på skolen, noe som var svært vanskelig for den lærevillige gutten. Nå foregår undervisningen i et telt drevet av frivillige – med vegger som blafrer i vinden og gjørmete gulv etter dager med regn.
– Det er en håpløs situasjon. Før krigen jobbet vi hardt og gjorde det bra. Nå er det en lang gåtur til skoleteltet, og vi har bare to timer undervisning, sier han.
Det finnes verken bøker eller penner, og det er heller ikke nok lærere til alle barna. Likevel møter han opp hver dag.
– Jeg må jobbe hardt med skolen. Når jeg blir stor vil jeg bli ingeniør, slik at jeg kan bygge opp de ødelagte hjemmene og gjøre Gaza fint igjen.
Små lysglimt i hverdagen
Midt i alt det vanskelige finnes det fortsatt øyeblikk av glede. Zuhair ler når han forteller om lillebrorens abligøyer med en ball.
Zuhair og familien hans har fått støtte fra Plan Internationals lokale partnere. Han har fått medisiner og klær, psykososial støtte og detatt i aktiviteter som lindrer stress og traumer.
– De hjelper meg og får meg til å føle meg bedre, sier han takknemlig.
Drømmene kan ingen ta fra oss
Når solen synker ned bak den ødelagte horisonten, slutter Zuhair seg til en gruppe gutter som er klare for en siste runde fotball før dagslyset forsvinner. Han smiler idet spillet starter. I dette øyeblikket er krigens ødeleggelser glemt, og Zuhair ser ut som en hvilken som helst elleveåring: håpefull, målbevisst og full av drømmer om en fremtid han nekter å gi opp.
– Vi, barna av Gaza, har drømmer vi ønsker å oppnå. De kan ingen ta fra oss, sier den målbevisste elleveåringen.