A City of Ghosts 

Farge i støvet, boden med leker 

Mitt Gaza er et av de mest kontrastfylte stedene i verden. Midt i omgivelsene preget av brutal ødeleggelse og ruiner, snubler du over denne boden med fargerike barneleker. Den står i sterk kontrast til de dystre fargene fra ødeleggelse og død. Et modig opprør mot undertrykkelse. Det vil fortsatt finnes håp om en bedre fremtid. Jeg tok dette bildet fordi det forteller meg at selv om de dreper alle barna, vil andre barn bli født som vil holde disse lekene i hendene. En dag skal de få leve barndommen slik den skal være. Hverdagslivet i denne byen slutter aldri å imponere meg. Motstandskraften til menneskene. Livet i gatene, bare dager etter at alt ble bombet til grunnen. Enkeltpersoner som ikke lar seg stoppe fra å gå ut og leve, selv når de risikerer å dø. For meg er dette bildet av «det rosa mot det grå». 

Den lange ventetiden 

Dette bildet er fra strandområdet ved Al-Sudaniya, et sted der fly pleide å slippe ned nødhjelp. De ventet lenge, fra klokken seks om morgenen, sammen med mange andre. Jeg kan ikke vite hva som ble sagt mellom dem, men stillheten ville i seg selv ha vært nok. Kanskje sorgen de følte over det de var vitne til, sa mer enn tusen ord. Kanskje hadde den ene mistet hjemmet sitt eller noen han var glad i. Kanskje prøvde de å gjette når flyet ville komme, mens de telte timene. De tenkte kanskje gjennom alle mulige utfall, men den dagen kom flyet aldri, og alle vendte tomhendte hjem. 
 

En gate av ruiner

Dette er byen min, og slik ser den ut etter 18 måneder med brutal konflikt: sandete gater, ødelagte hjem, ikke-eksisterende fasiliteter. Alle stedene vi elsket er blitt til et stort tomrom, og denne byen er blitt en spøkelsesby. Dette er Al-Mukhabarat-gaten nord på Gazastripen. Den pleide å være en av de mest levende gatene, fordi den ledet deg til det vakre havet. Forbi Al-Mathaf Hotel og andre steder folk likte å besøke. Men i dag ser jeg tydelig ødeleggelsens arr, etter at intensive luftangrep la denne tidligere livlige gaten i ruiner. Den har nå forvandlet seg til noe annet. Det tok meg en stund å i det hele tatt kjenne den igjen. Hvert landemerke i denne byen har forandret seg. De har tatt fra oss alt vi elsket.

En lidende generasjon 

Ingenting er mer hjerteskjærende enn hvordan barna i denne byen har det. I går fortalte vennen min meg om niesen sin, Doaa. Hun sa: «Doaa fortalte meg om dagene deres i sør. Hun fortalte at hun tidligere gikk til suppekjøkkenet med en dyp følelse av skam. Den dagen i dag plager det henne at hun måtte dra dit og stille seg i kø.» Mange barn bærer byrder som er for tunge å bære for alderen deres. I en tid da de skulle vært på skolen eller på lekeplassen. Nå bor de på skolene sine og møter krigen med en liten tallerken i hånden og bare føtter. Disse scenene river i hjertet mitt og gjør meg ordentlig trist. De små i denne byen orker ikke all denne utmattelsen. Men min eneste trøst er håpet om at denne generasjonen en dag vil stå opp mot urettferdigheten. Og jeg håper at skolene og lekeplassene igjen blir som de en gang var.

Mitt stjålne fristed 

Da de bombet Rashad Al-Shawa, bombet de et kjært minne. Mitt stjålne fristed, før og etter. Dette stedet er Rashad Al-Shawa kultursenter, et av de viktigste kultursentrene i Gaza, et av stedene som lever i mitt minne, og en viktig del av min personlige og kulturelle identitet. Jeg begynte å gå til Rashad Al-Shawa da jeg var femten år gammel. Det store portrettet som møtte deg hver gang du kom inn, var av Rashad. Han satt der helt rolig med stillhet rundt seg på alle kanter. Han ønsket meg velkommen hver gang jeg gikk inn i biblioteket.

En stadion av familier

Dette er Yarmouk-stadion.
Før, et sted fylt med jubel fra folkemengder som nøt å se fotballkamper her. På disse tribunene pleide vi å oppleve spenningen, gleden og heiaropene fra fans hver gang det var kamp. Nå er det blitt forvandlet til en leir for fordrevne. For familier som er tvunget til å flykte fra sine ødelagte hjem, eller flykte fra risikoen for å bli angrepet. Kvinner som har mistet sine hjem sitter på disse tribunene. Noen har mistet ektemenn, barn eller andre familiemedlemmer, og hver og en bærer sin egen historie. Tribunene, hvor hele familien sover, er ikke bredere enn én kvadratmeter. Fra tid til annen sitter de i dette lille rommet og stirrer ut i det fjerne. Jeg forestiller meg at de ser på det som føles som en høy haug av bekymringer plassert foran dem. I teltet finnes det ikke privatliv. Ingen trygghet. Ingen varme. Et uverdig liv. Kvinnene jeg ser her, med skrøpelige kropper preget av underernæring, gjør sitt beste for å gi mat og omsorg til sine familier. Hvordan kan de leve på et sted som dette, der teltene kollapser hver gang det regner? HVordan har lyden av jubel og glede som ble hørt her for mindre enn to år siden, blitt forvandlet til tårer og sukk av utmattelse? I teltet finnes det ingenting annet enn slit.

Å vende hjem

Ingenting er vakrere enn å vende hjem, til tross for reisens strabaser, vanskelighetene med å nå frem og den lange ventetiden. Det er alltid verdt det. Øyeblikket du puster inn luften fra hjemmet ditt og hjemlandet ditt er mer verdifullt enn noe annet. Jeg vil huske denne magiske scenen til jeg dør. Dette bildet vil forbli et evig minne for en hel generasjon etter meg. Det lar dem forstå betydningen av å vende hjem, hva «hjem» betyr og gleden ved å komme frem etter en lang og tung ventetid.

Et hav av styrke 

Jo mer jeg prøver å forklare forholdet vi gazaboere har til havet, desto mindre mening virker ordene mine å ha. Havet har vært vår eneste utvei gjennom hele livet. Og selv om de prøvde å holde oss borte fra havet, så klarte de det ikke. Ingenting kan komme mellom oss. Alle her drar til havet når de trenger å puste. Bare synet av dette store åpne landskapet får deg til å føle at du kan puste igjen. At du kan fortsette livet ditt, i det minste med litt mer fred enn da du kom. Havet har alltid vært – og er fremdeles – det felles kjærlighetsspråket mellom oss og denne byen. For hver gang de prøver å ta det fra oss, holder havet fast i oss med et enda sterkere grep. Som om vi er ett.