Nepals uferdige historie om tap, håp og solidaritet
En hjelpearbeiders dagbok: Her i Nepal, én uke etter at den katastrofale styrtflommen feide gjennom flere lokalsamfunn, har jeg vært vitne til både håp og fortvilelse.
Publisert: 11.09.2026. Skrevet av: Dr. Unni Krishnan, global humanitær direktør, Plan International.
Oversetting og bearbeiding til norsk: Idunn Lavik og Olav Flatøy.
Den lange ventetiden
Lyden fra helikoptrene over oss er konstant. Vi må rope til hverandre for å bli hørt. Hver gang et søk- og redningshelikopter lander ved Maithili-brakkene i Bidur, Nuwakot, følger familiene bak sperringene med. Uten å blunke.
For noen betyr hvert helikopter en mulighet for et mirakel. Kan en av deres nærmeste ha blitt reddet? For andre er ventetiden tyngre. De leter etter et navn, et ansikt eller nyheter for å få slutt på den smertefulle usikkerheten.
Siden Bhote Koshi-elven på kort tid flommet over 26. august, har familier lett gjennom militærleirer, sykehus og politistasjoner daglig.
Mer enn 11 000 mennesker har blitt reddet, men rundt 4000 mennesker er fortsatt savnet. Mer enn 1000 har omkommet, og 1,6 millioner mennesker er rammet av ødeleggelsene.
Elleve år etter jordskjelvet
I 2015 var jeg her i Nepal under jordskjelvet «Ghorka», hvor det føltes som om tusen hammere slo ned på én gang over hele landet. Flommen føles som at de samme hammerne slår igjen og igjen. Denne gang i et mer konsentrert område.
Fra fjellene til dalene er landskapet langs den nordlige landegrensen ikke lenger til å kjenne igjen. Hjem, skoler, veier, broer og markeder har blitt skylt bort eller begravd under gjørme og steinmasser. Steder der barns sang og latter ga gjenklang i dalene er nå helt stille. Hele lokalsamfunn ble skylt bort på et kort øyeblikk.
Humanitær hjelp handler ikke om å tømme lagerbygninger eller distribuere det som er tilgjengelig. Det handler om å lytte, forstå og gi hjelp som er nyttig, passende og verdig.
Møtet med 56 barn som var alene
I Bidur besøkte jeg et nødhjelpssenter der 56 barn bodde med familier og frivillige. Noen hadde mistet foreldrene sine, andre ventet fortsatt på nyheter om familien sin. Alle hadde blitt adskilt fra menneskene, stedene og rutinene som gjorde at hverdagen deres føltes trygg.
Frykten deres var umulig å overse. De hadde vært vitne til at flommen kom med en kraft de hverken kunne forstå eller stålsette seg mot. Hver gang de hører buldrende vannmasser eller ser en mørk himmel, spør de seg: skjer det igjen?
Barna som sluttet å snakke
Noen av barna spurte oss om hvor ille den neste flommen kunne bli. Andre sa ingenting. Stillheten deres var kanskje det vanskeligste å være vitne til. Den sa alt om traumene de gikk rundt og bar på.
Barnas hjem er borte, vennene og foreldrene deres er savnet, og barndommen deres har brutalt blitt skylt bort av flommen.
Nå begynner flomvannet omsider å trekke seg tilbake, men tusenvis av familier befinner seg et sted mellom håp og fortvilelse. De venter på nyheter om sine kjære. De venter på et trygt sted å sove. De venter på at livet skal gi mening igjen.
Hva gjør Plan?
- Plan International har iverksatt en nødhjelpsrespons som støtter opp om myndighetenes krisehåndtering i de rammede områdene.
- Plan har så langt forsynt arbeidet med 300 husly-pakker, 1000 hygienepakker og 100 kvinnehelsepakker til jenter og kvinner som har mistet hjemmene sine.
- Innledende støtte er planlagt for rundt 1000 berørte husholdninger mens behovene vurderes fullt ut.
- To medlemmer fra Plan International Nepals nødhjelpsteam bidrar i en felles kartlegging ledet av det nasjonale organet for katastrofeforebygging- og håndtering (National Disaster Risk Reduction and Management Authority), koordinert gjennom feltbasen etablert av Catholic Relief Services.
Veien videre: Verdigheten kommer først
Når alt du eier har blitt skylt bort – hvor begynner du?
På et nødhjelpssenter i Bidur forteller frivillige at mange barn ankom uten noe annet enn klærne de hadde på seg. Ingen skolesekker, bøker eller leker. Familier som hadde mistet alt prøvde å finne ut hvordan de skulle få laget et enkelt måltid for å mate barna sine.
I en katastrofe er det hundrevis av ting folk trenger. Men vår første tanker burde ikke være: hva er det vi må bidra med? Det burde heller være: hva er det folk trenger mest?
Jenter er mest utsatt
Det er et stort behov for rent drikkevann og sanitærfasiliteter for å unngå sykdom, i tillegg til kvinnehelsepakker.
Barn er særlig utsatt. Spesielt de som er alene og ikke har en omsorgsperson til å passe på dem.
Kvinner og jenter på flukt blir ofte mer sårbare for utnyttelse, menneskehandel, misbruk og kjønnsbasert vold etter en katastrofe.
Det finnes foreløpig ingen rapporter om slike hendelser i de flomrammede områdene her. Erfaringer fra andre katastrofer tilsier likevel at sjansen for å bli utnyttet øker kraftig når familier rives opp fra hjemmene sine og systemene som vanligvis beskytter oss bryter sammen.
De psykiske arrene kan vare lengst
For barna jeg møtte, kan de psykiske arrene vare lenger enn de fysiske ødeleggelsene. De har sett flomvannet ta med seg hjemmene deres og i noen tilfeller, menneskene de er glad i. De fleste lever med en konstant frykt for at vannet kan komme tilbake igjen. Psykologisk førstehjelp kan derfor ikke vente.
Det kan heller ikke trygge og barnevennlige rom, eller midlertidige læringsrom. Disse er viktige for å la barna leke og være sosiale, bearbeide sammen det de har vært gjennom, og gi dem en følelse av normalitet. Et sted der de kan få være barn igjen.
Vi vet hvor viktig det er å sørge for at barn ikke går glipp av for mye undervisning. Skolen gir mer enn læring. Den gir rutine, stabilitet og håp. At utdanningen deres fortsetter er avgjørende for fremtiden til disse barna.
Partnere, ikke bare mottakere av hjelp
Nepal vil trenge vedvarende støtte fra givere og det internasjonale samfunnet. Lokalsamfunn og frivillige som alltid er de første som stiller opp, må støttes som partnere, ikke bare behandles som de som mottar hjelp.
Denne katastrofen er også en advarsel. Når klimarelaterte farer forsterkes, er beredskap ikke lenger valgfritt. Tidlig varsling og forebyggende handling redder liv. En lærer som mottok et tidlig varsel om flommen, fikk flyttet over 1000 barn til høyereliggende terreng i tide. Det er beredskapens kraft.
Den humanitære hjelpen er bygget på sentrale prinsipper: prinsippet om upartiskhet forteller oss at hjelpen må styres av behovene. Men verdigheten krever noe mer: folk må ha en stemme i beslutninger som former livene deres, og dette inkluderer barn.
Spørsmålet er ikke bare om vi hjelper, det er hvordan vi hjelper. Sørger vi også for at vi hjelper det nepalske folket med å gjenvinne en følelse av kontroll, trygghet og håp?
Én menneskehet
Jeg er i Nepal sammen med noen av de jeg jobbet med i kjølvannet av jordskjelvet i 2015. Igjen støttet vi hverandre gjennom de lange dagene og nettene, akkurat som den gangen. Og akkurat som i 2015 blir jeg minnet på om den ekstraordinære motstandskraften og solidariteten til det nepalske folket.
Lokale frivillige, organisasjoner, militæret, politiet, myndigheter og internasjonale nødhjelpsorganisasjoner har jobbet side om side og reddet mennesker. De har overvunnet hindringer for å nå isolerte lokalsamfunn, levert livsnødvendige forsyninger og hjulpet familier i gang med gjenoppbyggingen.
Nesten alle her har noen nære som er rammet av flommen, men midt i mørket er denne kollektive responsen et skinnende lys. Og den solidaritetsånden strekker seg langt utover Nepals grenser. Jeg ble dypt beveget av historien om barn som finner måter å hjelpe de flomrammede på.
Barn som gjør en forskjell
I Nepal har skolebarn samlet inn og donert penger til statsministerens hjelpefond. Tusenvis av kilometer unna satte en seks år gammel jente i London opp en pop-up-innsamling og fikk samlet inn mer enn 230 pund på et døgn. Det er nok til ti verdighetssett, som inneholder viktige forsyninger for unge jenter i flomområdene.
Disse barna minner oss om at vi aldri er for unge, eller for langt unna, til å gjøre en forskjell.
I en katastrofe kan medfølelse føles som oksygen. Den holder folk oppe når nesten alt annet er borte. Den forsikrer overlevende om at noen der ute bryr seg. Og viktigst av alt; det minner de som opplever et ufattelig tap og de som hjelper dem, at de ikke står alene.
Den kraftfulle evnen til å stå sammen
Flommen har splittet lokalsamfunn, ødelagt hjem og tatt liv. Men den har også avslørt noe kraftfullt: Den ekstraordinære menneskelige evnen til å stå sammen når alt annet faller fra hverandre.
Kanskje er det dette katastrofer lærer oss. At bak alle våre grenser, språk og forskjeller, er vi bundet sammen av de samme skjøre håpene – å være trygge, å leve med verdighet, å beskytte dem vi er glad i, og å få sjansen til å begynne på nytt.
Når vannet stiger har menneskeheten et valg: å snu ryggen til eller å strekke ut en hånd, uansett avstand og løfte hverandre opp.
Det er vår felles menneskelighet som forener oss. Og i de mørkeste stundene, er det den som redder oss.
