Barn som terrorvåpen

To år etter at Boko Haram kidnappet jentene fra Chibok, fortsetter de å sjokkere verden. Massedrap, kidnapping og bruk av barn som selvmordsbombere har gjort Boko Haram til den verste terrororganisasjonen i verden.

Morten Bøås er spesialist på terror. Han er forskningsprofessor ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Vi har intervjuet ham for å få mer innsikt i Boko Haram.

— Boko Haram ble for alvor kjent da de kidnappet 276 skolejenter 14.april i 2014. Verden over aksjonerte folk for #BringBackOurGirls. Hva er situasjonen for de jentene som ikke klarte å flykte? 

— Mange er giftet bort til Boko Haram eller deres støttespillere. De har det nok ikke spesielt greit, men siden vi vet så lite er det vanskelig å si noe om situasjonen. Bildet spriker voldsomt. Noen jenter forteller at de er utsatt for overgrep og misbruk i fangenskap, andre som er satt fri fortsetter å holde kontakten med Boko Haram etter at de er tilbake i landsbyen sin.  

— Hvordan tror du skolejentene har det i dag?

— Noen mennesker er bedre på å tilpasse seg, enn andre. Ofte kan det kreves at en må tilpasse seg for å overleve. Det kan være det som avgjør om du klarer deg.    

— Hva vet vi om Boko Haram?

— Boko Haram er en radikal islamistisk bevegelse som ble opprettet av Muhammad Yusef rundt 2003-2004. Bevegelsen var opprinnelig relativt fredelig, og de satset hovedsakelig på masseforkynnelse og bønn. I begynnelsen hadde de fast hovedkvarter nord i Nigeria, så alle visste hvor de til en hver tid var. Her bygde de skoler, moskeer, og steder medlemmene kunne bo, sove og arbeide. I en periode var det populært blant både fattige og velstående personer å sende barna sine til koranskolene Boko Haram etablerte. Bevegelsen hadde gode politiske kontakter, blant annet den tidligere guvernøren i Borno. De hadde ingen uttalte ønsker om å slåss mot det vestlige samfunnet, men de ønsket å holde seg borte fra det. Et par år senere begynner forholdene å bli mer spente. Boko Haram angriper flere politistasjoner, og det hele ender med en stor konfrontasjon i 2009 hvor politiet, med støtte av hæren, angriper hovedkvarteret til Boko Haram. Dette endte i en massakre, hvor grunnleggeren, Muhammad Yusef, ble drept uten en rettsak.  Etter dette trodde man at Boko Haram var ferdig, men i ettertid har man funnet ut at en del mellomledere klarte å rømme da politiet tok hovedkvarteret, en av disse er dagens leder; Abubakar Shekau. Shekau reorganiserte hele bevegelsen, og Boko Haram gikk for seks år siden fra å være en åpen forkynnende bevegelse, til å bli en hemmelig geriljaorganisasjon. I dag har de fire hovedmålsettinger: Overlevelse, hevn, territoriell kontroll og et ønske om å framprovosere så harde motreaksjoner fra den nigerianske stat at man til slutt klarer å kaste hele Nigeria ut i en religionskrig.

— Hvordan utviklet organisasjonen seg til å bli en av de verste terrorgruppene verden har sett?

— Boko Haram spiller på frykt. De valgte den veien de gjorde fordi de er en liten bevegelse som kjemper mot myndighetene. For dem er det viktig å fremstille seg som farlige, brutale og mektige, og dette tjener de på. Det finnes flere eksempler hvor rykter om et Boko Haram-angrep er nok til å få politi og hær til å forlate sine stillinger. Frykt er deres beste våpen nettopp fordi de ikke er så militært sterke.

De gangene det har kommet til store kamphandlinger hvor hæren har holdt sine stillinger, har de klart å slå Boko Haram tilbake. Antagelig er det en av de verste terrorgruppene verden, men det er fortsatt mye vi ikke vet om konflikten som utspiller seg i Nigeria. Situasjonen på bakken er faktisk mer uklar i dag, enn for ett år siden. Det er mange mennesker som har blitt drept, men hvor mange av de som er ofre for Boko Haram eller den nigerianske hæren er vanskelig å si. Men en ting er sikkert: Boko Haram har mye blod på hendene.

— Den sunnimuslimske terrorgruppen har de siste årene spredd redsel, vold og ødeleggelser i det nordøstlige Nigeria. Nå operer de også i nabolandene. Hvordan kan de stoppes? 

— Boko Haram må stoppes militært. Det er utenkelig å se for seg en forhandlingsløsning. Man trenger nigerianske ledere som setter sitt fulle fokus på å nedkjempe dem. Det er i dag et større fokus på dette. Den nye presidenten gikk høyt ut på nettopp å bekjempe Boko Haram, men det gjenstår å se om han klarer å levere på det. Gruppen er per i dag svekket i den grad at de ikke kontrollerer større geografiske områder, men det betyr dessverre ikke at den sikkerhetsrisikoen de representerer er blitt noe mindre, snarer tvert imot. Tidligere var de inne i nabolandene Kamerun, Tsjad og Niger og brukte områder som basestasjoner. Når de nå har mistet geografisk kontroll, så kjører de også en asymmetrisk krig i disse områdene i dag med selvmordsbombere. I dag er gruppen vanskeligere å håndtere.  

Befolkningen må fremover få en bekreftelse på at de kan stole på hæren. Hvis folket stoler på hæren, vil de gi faktiske opplysninger som de vet om Boko Haram. Akkurat nå føler nok befolkningen seg fanget mellom to onder, hvor de ikke føler de kan stole på noen av dem. Den nigerianske hæren må bli bedre på å gi befolkningen beskyttelse, samtidig er Boko Haram H blitt er regionalt fenomen. Dette betyr at skal man stoppe Boko Harams herjinger, så må også det regionale samarbeidet med nabolandene bedres betydelig. Det krever også at Nigeria bygger en ny politikk hvor man prøver å minske forskjellene mellom delstaten i nord, hvor Boko Haram herjer, og resten av landet. Det er viktig å ta tak i de underliggende årsakene som delvis har drevet frem dette opprøret.

— Både IS og Boko Haram har erklært erobrede områder som et nytt kalifat. Hva er det som skiller de to islamistiske terrorgruppene?

— IS springer ut av en spesifikk kontekst i Irak, etter den amerikanske invasjonen, og Boko Haram springer ut av den spesifikke konteksten av kriminalisering og fattigdom. Begge terrorgruppene bruker religion som det mobiliserende faktumet, og begge henviser til begreper hentet fra samme ideologi.  Etter dette stopper likhetene. Selv om Boko Haram formelt sett er tatt opp i IS sitt kalifat, betyr dette ikke at bevegelsen er blitt likere hverandre det siste året, eller at det noe som kan minne om operasjonelt samarbeid. I den grad det er et samarbeid mellom IS og Boko Haram, fungerer det først og fremt på det symbolske plan.

—Hvor får de pengene sine fra?

—De har fått mye av midlene sine fra kidnappinger med påfølgende løsepenger. De har også ranet flere banker og krevd skatter fra innbyggerne i områdene de har tatt over. Noen snakker om finansiering fra utenlandske terrorgrupper og donorer, men jeg tror de er selvfinansiert. 

—Det siste året ser vi forferdelige eksempler der barn ble brukt som selvmordsbombere. Hva gjør myndighetene for å beskytte barn og ungdom som befinner seg i utsatte områder?

— Myndighetene klarer ikke beskytte befolkningen ordentlig, og det er derfor hele opprøret får lov til å fortsette. En del foreldre velger å sende barna sine til Boko Haram, av den enkle grunn at de føler det gir barna mer beskyttelse, enn om de er alene uten skikkelig støtte fra hæren. Folk prøver å forhandle sin egen sikkerhet mens de ennå kan. Antall barn uten foreldre i regionen har også økt de siste årene på grunn av Boko Harams nedslaktinger. Det er derfor enda flere barn og unge i drift enn tidligere. Det igjen skaper muligheter for Boko Haram til å tvangsrekruttere eller lokke til seg ungdom med løfte om goder og kameratskap.

Folk i regionen har alltid også vært svært religiøse og idéen om paradis er fremtredende i utgangspunktet, derfor er barn og unge lettere å forføre. Når folk mangler alt, trenger du ikke tilby de så mye for å få dem med deg.  Og når en først har blitt medlem av Boko Haram, så vet vi fra andre bevegelser som herrens frigjøringshær i Nord-Uganda at ungdom sosialiseres i bevegelsen.     

Barnas liv har ikke verdi for organisasjonen, og det er alltid mange å ta av.

— Hva er forklaringen på at barn har blitt terrormål og brukes som terrorredskap i kraft av å tvinges til å bli selvmordsbombere?

— Det er rent rasjonelt, tror jeg. Dersom en mann sprenger en mann i luften, mister de en kriger. Ved å bruke en ti år gammel jente som selvmordsbomber mister de ikke en kriger. Funksjonelt sett gir dette mening. Barnas liv har ikke verdi for organisasjonen, og det er alltid mange å ta av. Barn, unge og jenter – de er overalt.

Menn og unge gutter var et kjennetegn for Boko Haram, og da er det lettere å bruke barn og kvinner som selvmordsbombere for å unngå å bli avslørt ved terrorangrep. I 2015 så vi det ved et marked i Nord-Nigeria. Her ble en ti år gammel jente brukt som selvmordsbomber. Jenta slo ut på metalldetektoren ved inngangen, men fikk likevel gå inn fordi hun var en liten jente. Å bruke kvinner og barn krever også mindre tid og investering. Barn er mer vant til å gjøre som de blir bedt om, det er også lettere at de slipper under radaren i forhold til å gjennomføre selvmordsangrep. Det er en kynisk tankegang. I dag passer alle inn i selvmordbomberprofilen, det gjør det lettere for dem å gjennomføre angrep. Det er en brutal asymmetrisk krig.

— Hva blir gjort for å sikre trygge skoler i Nord-Nigeria?

— I områdene som Boko Haram fortsatt er til stede er skoletilbudet mer eller mindre helt borte, og det har det vært lenge. Det er veldig lite myndighetene kan gjøre.

— Hva kan Norge og andre utenforstående land bidra med for å hjelpe nigerianske myndigheter i kampen mot Boko Haram?

— Vi kan sette fokus på saken og støtte de frivillige som jobber der. Fortsatt må Nigeria orde opp i dette, men det er viktig å holde oppe presset. Erfaringen viser at innblanding utenifra ikke alltid gir det beste resultatet, så jeg har mer tro på å gjøre noe ned urettferdigheten i området og at Nigeria selv ordner opp.  Utfordringen i dag er at Boko Haram og de rundt to millioner fordrevne flyktningene fra regionen drukner i oppmerksomheten Europa gir flyktningkrisen og de som banker på vår dørstokk. Vi ser ikke hva som skjer i Nigeria, fordi vi er for opptatt av de flyktningene som kommer til våre land. Det må likevel ikke hindre oss å bry oss. Konsekvensen kan da bli at terroren vokser seg større, utover regionen.   

Morten Bøås
Morten Bøås er forskningsprofessor ved NUPI. Han jobber i hovedsak med tema knyttet til fred og konflikt i Afrika, inkludert problemstillinger som landrettigheter og statsborgerskapkonflikter, ungdom, eks-stridende og det nye landskapet som tegner seg med hensyn til opprør og geopolitikk. Bøås har publisert en rekke fagartikler og bøker om afrikansk politikk og konflikter.