En reise for livet

Kan man leve ut drømmen sin? Ja, mener Berit Cathrine Dysjaland og Eivind Fjelde. Paret tok seg fri fra jobben i åtte måneder, og reiste verden rundt. Underveis besøkte de fadderbarna sine.

Fadderbarnet Sarina (5) og Berit Cathrine Dysjaland leker med balonger i Nepal

Berit Cathrine og fadderbarnet Sarina fant tonen.

Nepal, november 2016. Det er humpete over norsk fatteevne på en støvete grusvei i Nepal. Berit Cathrine Dysjaland og Eivind Fjelde har startet på en fem timer lang kjøretur for å møte sitt fadderbarn Sarina (5).

Det hele startet med en uskyldig diskusjon en sen kveldstime på en bar. Paret i slutten av 20-årene, stilte hverandre spørsmålet:

«Hva ville du gjort hvis du kunne gjøre hva som helst?»

Jeg vil bli Planfadder

Jeg blir fadder til ett barn, og hjelper mange barn med utdanning, helse og beskyttelse.

Mer om fadderskapet

En drøm materialiserer seg

En vag drøm om å reise verden rundt vokste seg stor i fantasien. Og den virkelig ultimate drømmen var å reise verden rundt og gjøre en forskjell. Ta seg god tid og være borte skikkelig lenge. Men de hadde jo jobb og forpliktelser, så det kunne de selvsagt ikke gjøre. Eller?

Jo, det kunne de. Med permisjonspapirer fra jobbene sine i olje- og gassindustrien trygt plassert i lomma, ble ikke drømmen lenger bare en drøm. Tvert i mot startet en intens periode med planlegging, og 9. november 2016 satt de på flyet i retning Asia og Nepal. Først åtte måneder, tre kontinenter, 13 land, to fadderbarn-besøk, fire frivillighetsprosjekter og bøttevis med opplevelser senere, var de tilbake i Norge.

Og alt som skjedde i denne tidsperioden, kan du lese om på bloggen deres «En reise for livet».

– For oss ble det virkelig en «Reise for livet,» og vi er utrolig takknemlige for alt vi fikk oppleve og det vi har oppnådd, sier Cathrine.

Berit Cathrine Dysjaland og Eivind Fjelde besøkte blant annet Machu Picchu

Berit Cathrine og Eivind  besøkte blant annet Machu Picchu på turen.

«Vi har fått barn!»

Det var reaksjonen da de første bildene av fadderbarnet fra Plan; fire år gamle Beja fra Kenya, dumpet ned i postkassa for rundt tre år siden. I brevet som fulgte med, fikk de vite at Bejas familie levde av jordbruk, og at han selv gikk i barnehage. I årene som fulgte, utvekslet de brev og tegninger.

­– Da vi begynte å planlegge reisen vår, var det å besøke Beja øverst på listen over hva vi ville få med oss, skriver paret i bloggen sin.

Men ett barn holdt ikke for Berit Cathrine og Eivind. Da avreise nærmet seg, fant de ut at de ønsket seg et fadderbarn til. Og slik gikk det til at Sarina på fem år fra en helt annen verdensdel plutselig fikk faddere som gjerne ville besøke henne også.

Familien i åssiden

Den fem timer lange humpeturen fra Kathmandu i Nepal til Makwanpur går gjennom daler og over åser, og blir tidvis kronet med utsikt til Nepals stolthet – Himalaya-fjellene. Det er irrgrønt mot Blenda-hvitt.

– Det siste stykket kjørte vi på noe som ikke en gang kan kalles en vei, sier Berit Cathrine. De var både spente og nervøse for hva de skulle få se og oppleve når de kom frem.

I et øde område og i et enkelt trehus, bor Sarina med foreldre og tre søsken. Når Berit Cathrine og Eivind endelig får møte henne, har hun vært på førskolen og har på seg en blå skoleuniform. Den først sjenerte jenta blir ivrig når hun får se bilder fra Norge, og leker med ballonger og skrivesaker. Men mest stas er nok godteriene.

Berit Cathrine og Eivind leker med Sarina og får en omvisning på den lokale skolen hun går på. Der blir de nedlesset med blomsterkranser som en velkomsthilsen.

­– Det hadde vært en utrolig fin dag full av inntrykk og opplevelser, men vi kjente begge på at det var litt trist å dra fra familien, forteller de to.

Å reise videre blir vemodig. Da hjelper det litt at på et helt annet kontinent venter et annet barn på besøk. Beja.

Berit Cathrine Dysjaland og Eivind Fjelde blir tatt godt imot med blomsterkranser

Berit Cathrine og Eivind ble tatt godt imot med blomsterkranser da de besøkte en skole i Nepal.

– Urettferdig og håpløst

Bloggen til reiseduoen er spekket med fargerike bilder, for på åtte måneder har Berit Cathrine og Eivind altså rukket innom 13 land. De jobbet som frivillige med et prosjekt for barn i slummen i India, i tillegg til å oppleve steder som Agra og strendene i Goa. De var på safari og fikk sett «de fem store» i Malawi og Tanzania, og besteg Afrikas høyeste fjell Kilimanjaro.

I Sør-Amerika besøkte de Galapagos-øyene hvor de gikk på spanskkurs, og i Quito jobbet de på et offentlig sykehus for barn. Så sveipet de innom Argentina, Uruguay og Brasil. Og Macchu Picchu i Peru fikk de selvsagt med seg. Bare for å nevne en brøkdel av hva de har opplevd.

Berit Cathrine Dysjaland og Eivind Fjelde på toppen av Kilimanjaro.

– Vi er enige om at denne reisen har vært det beste og samtidig det tøffeste vi har gjort, skriver paret i bloggen.

For opplevelsene har ikke vært udelt gode. Noe av det som gjorde aller mest inntrykk, var å oppleve sultkatastrofen i det østlige Afrika på nært hold.

– Vi fikk oppleve hvordan uskyldige barn, som vi ble så knyttet til, blir påvirket av dette. Det var nesten uutholdelig. Det kjennes utrolig urettferdig og håpløst, og selv om man prøver å gjøre en forskjell, virker det umulig å gjøre nok.

Underveis jobbet Berit Cathrine og Eivind som frivillige på flere prosjekter, og i forkant av reisen valgte de dessuten å samarbeide tett med Plan International Norge. Ikke bare besøkte de Plan-prosjekter og fadderbarna sine, men de opprettet også en fadderaksjon og en pengeinnsamling som de skrev om på bloggen sin.

Og respons ble det.

Til nå har det blitt satt inn over 75 000 kroner til Plan-innsamlingen og disse pengene går til sult-katastrofen i Afrika. Gjennom fadderaksjonen har 14 barn fått faddere.  

– Det er et resultat vi ikke engang hadde turt å drømme om!

Et etterlengtet møte

Kenya, april 2017. Paret har allerede vært på reise en stund nå Beja endelig står for tur. Fra Mombasa blir Berit Cathrine og Eivind kjørt i tre timer til landsbyen der gutten bor med sin familie. Han sitter i klasserommet når de kommer, men de får ikke vite hvem av de 54 barna som er Beja. Det må de finne ut selv.

Etter noen år med brevveksling synes Berit Cathrine og Eivind at de kjenner 5-åringen litt. De går rundt blant barna som smiler mot dem i sine oransje skjorter, og gjenkjenner ganske fort de nysgjerrige øynene til Beja. Han er litt sjenert i starten, men blir ivrig og glad når han får gavene, særlig fotballen.

– Da Eivind spurte om de skulle spille litt, var han ikke vanskelig å be, skriver Berit Cathrine i bloggen.

Eivind sammen med fadderbarnet Beja i Kenya.

De to fadderbarn-besøkene på hvert sitt kontinent, har satt sine spor.

– Vi føler vi har fått et mye nærere forhold til fadderbarna etter besøket og tenker
ofte på dem. Det føles på en måte mer virkelig nå som vi har møtt familiene, forteller paret.

– Som ved tidligere Plan-besøk og prosjekter vi har fått se i Nepal og Malawi, er vi også veldig stolte og imponerte over alt det viktige arbeidet Plan gjør i Kenya.

Berit Cathrine og Eivind brevveksler fortsatt med Sarina og Beja, og én dag håper de å kunne reise tilbake for å møte dem igjen.

Inspirasjon

Berit Cathrine og Eivind hoppet i drømmen, og håper deres historie kan inspirere andre.

– Vi anbefaler alle som ønsker å gjøre noe lignende å bare gjøre det. Ikke la det bli med drømmen, sier Berit Cathrine.

­– Vi ble positivt overrasket over alt engasjementet reisen skapte, og tror mye av det handler om innsatsen man selv legger i det. Tenk kreativt, involver og engasjer andre og, ikke minst, by på deg selv.

Tekst: Astrid Hexeberg
Foto: Privat

Berit Cathrine Dysjaland og Eivind Fjelde var også på safari på turen. Der fikk de blant annet se gnu og sebra.

Berit Cathrine og Eivind var også på safari på turen. Der fikk de blant annet se gnu og sebra.