Plan bistår flyktningene

Siden 25. august i fjor har over 688 000 rohingyar endt opp i flyktningleirer i Cox's Bazar etter å ha krysset grensen mellom Myanmar og Bangladesh. De fleste av dem er kvinner og barn. Plan International er på plass for å hjelpe.

Anjuman (15) var gravid i niende måned da hun kom til flyktningleiren i Bangladesh. – Hva kommer til å skje med meg, spurte hun.

Fullstendig utmattet og i alvorlig nød ender mange av rohingya-flyktningene opp i flyktningleirer i Cox’s Bazar i Bangladesh.

– Mange av de som kommer er mødre, mange ammer sine svært små spedbarn og mange skal snart føde, forteller Plans landsjef i Bangladesh, Orla Murphy, om situasjonen i flyktningleirene.

En tøff start på livet

Shajeda er 19 år, og flyktet fra Myanmar med familien sin. På veien ble hun hjelpeløst vitne til at begge foreldrene og broren ble drept. Med den syv måneder gamle sønnen sin i armene rømte hun i panikk. Hun gjemte seg i skogen i mange dager, og på armene og bena har hun fortsatt infiserte sår.

– Jeg falt ned i en elv da jeg rømte. Jeg ble skadet, og det ble veldig vanskelig å bære babyen min. Mannen min forlot meg da jeg gikk gravid, og det jeg er mest bekymret for nå er hvordan jeg skal greie å ta vare på sønnen min alene. I Myanmar tjente jeg penger på å sy klær, men nå kan jeg ikke gjøre noen ting lengre. Jeg er avhengig av nødhjelp, men det er 15 dager siden de delte ut mat sist.

Shajeda er bekymret for sønnens fremtid. Det livet hun hadde i Myanmar er borte.

Registrerer enslige barn

Plan International er på plass i en av flyktningeleirene i Cox’s Bazae. Vi har satt opp 700 latriner som 33 500 mennesker har tilgang til, og vi bygger badefasiliteter for jenter og kvinner. Vi holder hygienekurs med spesielt fokus på håndhygiene og deler ut hygienepakker med blant annet såpe, tannbørste og vannkanner. I samarbeid med UNICEF og myndighetene i Bangladesh jobbe Plan med å registrere barn som kommer alene til leiren.

– Mange av barna er foreldreløse og enslige. I tillegg til skuddsår og skader fra landminer, har mange flyktninger opplevd grusomme seksuelle overgrep. Enslige barn - og særlig  jenter - er spesielt utsatt, sier Murphy, landsjef for Plan i Bangladesh.

Tør ikke gå på do

Et av barna som lever i frykt for hva som kan skje er tretten år gamle Nurkaida. Hun forlater ikke det lille teltet hun og familien bor i i flyktningeleiren i Bangladesh. I Myanmar gikk hun på skole, hun hadde sitt eget rom, familien hadde sitt eget hus, og en gårdsplass der hun og vennene hennes pleide å leke. Nå er livet snudd på hodet.

Nurkaida var vitne til at faren ble skutt og drept. Sammen med moren og brødrene gjemte de seg i jungelen, før de flyktet til Bangladesh.

– Alt er så annerledes her. Teltet er lite, og vi har ikke så mye vann. Det er vanskelig å greie seg med så lite mat. Jeg har lyst til å gå på skolen, men det finnes ikke slike muligheter her, forteller Nurkaida.

– Jeg lar henne ikke gå ut alene, gutter vil stirre på henne og det er ikke trygt her, forklarer moren, Dilpuru.

– Vi går ikke på toalettet eller vasker oss på dagtid, fordi det alltid er folk rundt oss som stirrer.

13 år gamle Nurkaida er redd for å gå ut av teltet i flyktningleiren.

Drømmer om å kunne sende barna på skole

Minara lagde lunsj til familien da hun kjente lukten av røyk. Utenfor stor halve landsbyen i full fyr. Sammen med ektemannen, Amanual, samlet hun raskt sammen litt klær og mat og flyktet fra kaoset med de syv barna sine. Minara løp innom huset huset til svogeren med det var overtent. De fem barna i familien var alene.

Nå med ansvaret for 12 barn rømte Minara og ektemannen i fotsporene til tusenvis av andre rohingya på vei til trygghet i Bangladesh. De gikk natt og dag, kun med noen små stopp så de minste barna fikk hvile.

– Vi måtte ta en båt for å komme oss videre, og gjemte oss på øyene. Det var skyting overalt rundt oss. En fryktelig skremmende opplevelse.

De møtte til slutt en gruppe mennesker som de slo følge med i 14 dager. Da de endelig nådde frem til grensen var alle de 30 barna i gruppen syke med høy feber og hoste. Den minste babyen var alvorlig syk, og Minara var redd hun ikke skulle overleve.

Minara tar vare på svogerens fem barn i tillegg til sine egne. Her med det yngste tantebarnet som nå begynner å bli frisk etter den lange flukten.

Nå bor Minara og mannen i et telt i flyktningleiren sammen med sine egne og svogerens barn. De to er blant de mange heltene i denne katastrofen. Mennesker som tar inn barn som har mistet foreldrene sine, og oppdrar dem som sine egne. Familiens største utfordring er tilgangen til mat.

– Det er matutdeling hver 15. dag, men det er aldri nok.

Minara vil at alle barna skal gå på skolen. Men det foreløpig ikke tilbud om det i leiren, og det er ingenting i Myanmar som venter på dem. Hele landsbyen har brent ned, og med den familiens inntektskilde, butikken Amanual jobbet i.

– Den eldste sønnen min gikk på skolen frem til 10. klasse. Jeg vil at alle barna, jentene også, skal få en utdannelse så de får en bedre fremtid.