– Jeg vil ikke være min funksjonshemming

Livet var som for tenåringer flest før 16 år gamle Sabita fra Nepal kom borti en strømledning. Uten hender måtte hun finne ut hvordan hun skulle leve det nye livet sitt.

Remote video URL

Sabita (16) sitter på en skolebenk i Nepals hovedstad Kathmandu og tygger litt på en penn før hun skriver notater fra undervisningen ned i en bok.

Hun holder i pennen, til tross for at hun ikke har noen hender.

Kathmandu, Nepal, desember 2015. Moren til Sabita har nettopp vasket klær, og det er Sabitas jobb å henge dem opp til tørk på taket av huset de bor i.

Når Sabita kommer opp, ser hun en strømledning som henger ned mot henne. Siden den er i veien, dytter hun den vekk. Hun er ikke forberedt når ledningen plutselig svinger tilbake og treffer henne. 11.000 volt går gjennom kroppen hennes. Alt blir svart. Det neste hun husker er de røde øynene til faren som gråter der han sitter ved sykehussengen hennes.

Ulykken gjør at legene må amputere begge Sabitas hender. Hun er utrøstelig. Spiser ikke på en måned. Hun er 14 år gammel, og vil egentlig helst bare dø. Drømmen om å bli lege er bare det. En uoppnåelig drøm.

Se videoen øverst om Sabita der vi blir med henne både hjem og på skolen.

– Øyeblikket er fullt av glede

Det er flere år siden nå. Sabita sitter i sengen hjemme i leiligheten med bestevennen og blar med stumpene i et album. Moren forbereder et måltid på kjøkkenet som er i samme rom som stuen. Trekket på sofaen er spraglete. Hyllene fulle av småting. Det er lite, men hjemmekoselig.

Helst vil hun glemme livet hun hadde. Glemme ulykken. Men aller helst vil hun glemme å være lei seg.

–  Jeg er ikke over det, men jeg vil ikke gå glipp av dette øyeblikket, sier hun. – Dette øyeblikket er fullt av glede og lykke. Jeg vil ikke være trist, for da blir vennene mine triste også.

Når hun er ute alene kan selvtilliten svikte. I Kathmandus gater der luften er tung, trafikken bråkete og mennesker stirrer.

– Jeg liker ikke når de snakker om hvor trist det er at jeg er slik.

– Jeg hører at de snakker om meg i krokene. Jeg liker ikke det. Jeg liker heller ikke når de snakker om hvor trist det er at jeg er slik.

Nettopp da er det ekstra godt å ha gode venner.

Fortsetter å drømme

På fritiden elsker Sabita å sitte i sengen og se på TV eller telefonen med venner, som tenåringer flest. De stiller opp for henne i alt, også om hun sovner i timen og læreren oppdager det. Da gir de han en god forklaring så hun kan sove videre. Hun smiler når hun snakker. Hun smiler i grunn hele tiden.

Hun vil være ferdig med alt det triste.

Dette gjør Plan

Skolens som Sabita går på fikk store skader under jordskjelvene i 2015, nå bygger Plan en ny skole.

Plan jobber for at barn med funksjonsnedsettelser i Nepal skal få oppfylt sine rettigheter. Utdanning, inkludering og beskyttelse er viktige stikkord. 

I tillegg styrker vi lokale grupper og nettverk som jobber for å fremme interessene til personer med funksjonsnedsettelser. 

Les mer om arbeidet. 

Hun vil gjøre det samme som vennene hennes vil. Som å dra steder alene uten foreldrene. Som å være ute med venner og komme sent hjem.

­­– Jeg vil ikke fokusere på funksjonsnedsettelsen min. Jeg vil bli berømt, men jeg vil bli berømt for mitt arbeid, ikke for min funksjonsnedsettelse.

En nølende drøm er fortsatt å bli lege, men Sabita sier det forutsetter en transplantasjon. En for optimistisk tanke, kanskje, men hun nekter å gi helt slipp på den. Det viktigste er uansett å få seg en utdannelse så hun kan skaffe seg en jobb, tjene penger og hjelpe foreldrene sine. Men ikke bare dem. Hun har lagt merke til de fattige med funksjonsnedsettekser som tigger utenfor templene.

–  Jeg vil bli suksessfull i livet mitt. Det er ikke så viktig å bli berømt, men jeg vil bli veldig rik. Så rik at jeg kan hjelpe andre mennesker.

Tekst og foto: Astrid Hexeberg