– Jeg kan gjøre bra ting selv om jeg er døv

Binita ble døv som 13-åring. Det førte til et valg som tok henne langt hjemmefra.

Remote video URL

To svarte, tykke fletter med røde hårstrikker rammer inn et ansikt der haken er løftet, og blikket er rolig og fast. Binita (15) sitter ved skolebenken på en skole i Nepal. Hun koser seg når læreren skriver vanskelige formler opp på tavlen. Det er dataingeniør hun helst vil bli. Hun har toppkarakterer og er best i klassen.

Men hun har ingen hørsel.  

– Noen ganger føler jeg at det hadde vært bedre hvis jeg kunne høre. Men ingen grunn til uro. Jeg kan gjøre bra ting i fremtiden selv om jeg er døv, sier hun med tegnspråk, samtidig som hun prater.

Hørselen som forsvant

Skolen for døve studenter ligger litt utenfor sentrum av en lite by i Nepal. Bygget er ferskenfarget og har fire etasjer til de 236 studentene. Utenfor ligger en fotballbane. I byen bor 6.500 mennesker omringet av åser. Er det en godværsdag, ser man de umiskjennelige hvite toppene til Himalayas massive fjell i horisonten. Grønt mot hvitt.

En gang kunne hun høre, men da hun var 9 år gammel startet problemene.

­– Jeg fikk en CT-scan, og da fant de kreft i ørene mine. Det var et stort hull inn i nervesystemet og benene, forteller hun.

Etter flere operasjoner over fem år, ble både kreften og hørselen borte. Nå har hun glemt hvordan det var å høre.

– Jeg føler meg litt annerledes når jeg er sammen med hørende folk.

– Siden jeg er døv, er det vanskelig å kommunisere med hørende folk. Jeg føler meg litt annerledes når jeg er sammen med dem. Jeg savner å kunne snakke med dem som før.

Binita går i 9. klasse på en døveskole. Når klassekameratene kommuniserer, bruker de tegnspråk.

Ute i gatene føler hun seg utrygg. Uten hørsel er hun mer sårbar. Hun hører ikke bilene. Og det hender folk behandler henne dårlig. Roper sårende ting. Hun skjønner når det skjer, selv om hun ikke hører. Det har også hendt at folk har slått og kastet stein på henne ute i gatene.

Dette gjør Plan

Skolen som Binita går på, har fått støtte av Plan International Norge. Med støtte fra Norad har vi bidratt med nye skolebygg, bøker og kursing av lærere.

Plan jobber for at barn med funksjonsnedsettelser i Nepal skal få oppfylt sine rettigheter. Utdanning, inkludering og beskyttelse er viktige stikkord. 

I tillegg styrker vi lokale grupper og nettverk som jobber for å fremme interessene til personer med funksjonsnedsettelser. 

Les mer om arbeidet. 

«­Du kan jo ikke høre! Du kan ikke gjøre noe!» roper de.

– Jeg vil at folk skal få vite om de utfordringene vi har, sier Binita. ­– At de respekterer og behandler oss bra.

Se videoreportasjen øverst.

Når skolen også er et hjem

Binitas mor er død, og faren forsvant under borgerkrigen i 2003. Det er onkelen som har ansvaret for henne, og sammen besluttet de at hun skulle begynne på døveskolen, selv om den var ni timers kjøring unna hjembygda. Skolen er hennes hjem nå, og her føler hun seg trygg.

– Hvis jeg hadde kunnet, ville jeg helst gått på en skole med «vanlige» mennesker hjemme, sier Binita, som besøker onkelen et par ganger i året. –  Men jeg har ikke noe valg. Det finnes ingen andre skoler for døve som tilbyr ingeniørutdannelse.

I nabobygget til skolen finnes et stort rom som har køyesenger i svart metall langsmed veggene. Rommet deler Binita med 31 andre jenter. Sengetøyene er i alle regnbuens farger, det ligger skolebøker rundt omkring, og jentene skravler. 

De skravler, men det er nesten helt stille, siden det meste foregår på tegnspråk.

Det blir trangt om plassen når et 20-talls jenter deler samme sovesal, men det er også mange å samarbeide om leksene med.

– Jeg gjør lekser i sovesalen, og noen ganger tar jeg meg en pause og snakker og henger med vennene mine, sier Binita. Eller hun synger. For selv om hun ikke kan høre det selv, kan hun fortsatt prate, og synge de sangene hun lærte seg før hørselen forsvant.

Binita trives med dette livet. Hun liker seg på skolen, satser hardt på å gjøre det bra.

– Utdannelse er viktig for alle her. Hvis vi får oss en utdannelse, gir det oss flere muligheter i livet.

Tekst og foto: Astrid Hexeberg