– Hvis de ikke hadde hatt synsproblemer, kunne vi bodd sammen

12 år gamle Bhagwati og begge hennes to brødre er svaksynte. For søsknene betyr det at de må bo mesteparten av året langt borte fra resten av familien.

Remote video URL

Små hus klamrer seg oppetter den bratte åssiden i distriktet Banglung i Nepal. På ett av platåene utenfor et hus, leker tre barn «sisten». Det er bratt på alle kanter, men de kjenner området. Heldigvis, siden ingen av dem helt ser hvor de løper.

­– Vi kan ikke se skikkelig. Hvis vi hadde kunnet se, kunne vi ha hjulpet moren vår mer, sier Bhagwati (12). Hun og de to brødre på 10 og 15 år har vært synshemmet siden fødsel, en nedarvet sykdom fra faren som nå er død.

Tre søsken uten syn

Det er november, og de tre barna har skolefri og er hjemme på ferie. Det er frodig og grønt rundt huset som er malt i muntre farger. Rødt. Blått. Gult. En olm bøffel du helst ikke skal gå for nære om du ikke kjenner den, bor i et skur vegg i vegg med familien. Den kjøpte de for pengene de fikk av myndighetene da faren døde.

De tre søsknene holder hverandre i hendene mens Morten Krogvold fotograferer.

Dette gjør Plan

Bhagwati har fått hjelp via et Plan-støttet prosjekt, blant annet med skoleutstyr, klær og hygieneartikler.

Hun får også støtte til ekstraundervisning i enkelte fag som matematikk, naturfag og engelsk.

Plan jobber for at barn med funksjonsnedsettelser i Nepal skal få oppfylt sine rettigheter. Utdanning, inkludering og beskyttelse er viktige stikkord. 

I tillegg styrker vi lokale grupper og nettverk som jobber for å fremme interessene til personer med funksjonsnedsettelser. 

Les mer om arbeidet. 

Når barna må sendes vekk

Bhagwati sitter med et brett utenfor huset og skriver navnet sitt med punktskrift. Hun elsker å skrive og lese. 

–  Det er bedre for fremtiden min om jeg får meg en utdannelse, sier Bhagwati som går i 5. klasse. Aller helst vil hun bli lege når hun blir stor.  Men hun vet at det aldri kommer til å skje.

– Synshemmede som meg kan ikke bli leger. Vi kan ikke holde på med medisinsk utstyr. Så da vil jeg bli lærer i stedet, eller ha en kontorjobb.

Moren Durga Kaki (40) har eneomsorgen for de tre barna. Hun arbeider på jordene mange timer hver dag og holder orden på huset og husdyrene. Det river i hjertet å måtte sende alle barna sine så langt av sted, men hun har ikke noe valg. Høydepunktet er når barna kommer hjem på ferie.

– Hvis de ikke hadde hatt problemer med synet, kunne vi bodd sammen her hjemme. Men utdanning er viktig for dem. Jeg håper de vil få seg jobb når de er ferdige med skolen.

En ulendt vei er ikke alltid like enkelt når man ikke ser, da er det fint å ha med venninnene sine.

Velger å være glad

Bhagwati fniser. Ofte. Viser oss rundt på de stiene hun kjenner. Til onkelen i nabohuset, til vannkranen og parkeringsplassen nede i veien. Tar en neve gress og kaster til den skeptiske bøffelen. Hun henter vann i en bøtte og snubler litt på stien opp til huset, selv om hun kjenner den. Hun hjelper til der hun kan, men aller helst leker hun med venner. De snakker, deler hemmeligheter og letter hjertene sine til hverandre når noe er trist. Som når småbarn kan finne på å rope «blinde jente» etter henne.

– Men ingen mobber meg alvorlig. Hvis noen erter meg, er det andre som ber de slutte.

Risåkrene lager vakre terrasser oppover åssidene på den andre siden av dalen. Det grønne er så inderlig grønt. Bhagwati myser litt når hun snakker. Ikke fordi solen er sterk, men fordi hun ikke ser skikkelig.

– Når vanlige mennesker beskriver vakre steder de ser, blir jeg litt trist fordi jeg ikke kan se det selv. – Men det er greit for meg. Det finnes ikke noe annet valg enn å være fornøyd, sier hun. Og fniser.

Tekst og foto: Astrid Hexeberg