Løgnen reddet Rachana

Drømmen var å gå på skole, få seg utdanning og jobb. Da foreldrene ville gifte henne bort, holdt verden på å rase sammen for 15 år gamle Rachana. Men hun ante råd.

–  Jeg var den førstefødte i en familie som håpet på en gutt. At jeg kom til verden var dårlige nyheter. Og da jeg vokste opp, og min mor fortsatte å sette jenter til verden, ble alt enda verre.

– Navnet mitt betyr å skape noe ut av ingenting, noe som aldri har eksistert før, sier 22 år gamle Rachana Sunar fra Nepal, med et lite glimt i de store brune øynene. Så ser hun ned.

Hun forteller at hun som liten jente følte seg uønsket i denne verden. Ene og alene fordi hun var jente.

­–  Jeg var den førstefødte i en familie som håpet på en gutt. At jeg kom til verden var dårlige nyheter. Og da jeg vokste opp, og min mor fortsatte å sette jenter til verden, ble alt ble enda verre.

- Jeg var redd min egen far

Rachana skjelver i stemmen når hun forteller om faren som daglig banket opp og mishandlet moren hennes. Hun forteller om en liten jente som gjemte seg under sengen, fordi hun var redd.

– Jeg vokste opp i en atmosfære preget av frykt. Jeg var virkelig redd for min egen far. Og i den alderen kunne jeg ikke hjelpe mamma. Men jeg hadde en drøm om at jeg en dag ville gjøre noe som fikk min far til å skjønne at det han gjorde var galt. Og at min mor ville være stolt av at hun fødte jenter, sier Rachana.

Rachana gikk 10 måneder på Hald internasjonale folkehøyskole i Norge. Og på kort tid lærte den skoleflinke jenta lært seg imponerende godt norsk.

Snakker norsk

Alt det vonde er langt unna nå. Rachana har nemlig havnet i Norge, like utenfor sentrum av sørlandsbyen Mandal. Med støtte fra Strømmestiftelsen har hun fått muligheten til å gå på Hald internasjonale folkehøyskole. Og på kort tid har den skoleflinke jenta lært seg imponerende godt norsk

– Jeg kom til Norge på august… Jeg være her nesten ti måneder.   Det var et godt år her i Norge, sier hun og smiler bredt.

En stor hvit sveitservilla, grønne trær, fuglekvitter og ungdommelig latter. Omgivelsene står i sterk kontrast til historien Rachana har å fortelle.

– Jeg var 15 år gammel og gikk i 10. klasse. Da jeg kom hjem fra skolen en dag, forsto jeg at noe var i gjære. Foreldrene min var i stua med besøk av noen andre voksne som jeg ikke kjente. Det viste seg at  de planla bryllupet mitt. Jeg skulle gifte meg med en mann jeg aldri hadde møtt.

Drømmen i grus

Som 15 åring drømte hun om å få seg en god utdanning,  jobb og tjene egne penger. Men foreldrene ville noe annet.

– Jeg fikk et skolestipend da jeg gikk i 7. klasse, så det kostet ikke foreldrene mine noe at jeg gikk på skolen. Jeg var fokusert på utdanningen min. Drømmen var å bli ferdig med videregående og få meg en jobb, tjene penger og hjelpe foreldrene mine. Da de fortalte meg at jeg skulle gifte meg, ble jeg fullstendig satt ut, sjokkert. Hvordan kunne de bestemme over livet mitt uten å ta meg med på avgjørelsen?

- Jeg sa: NEI, jeg vil ikke gifte meg!

Rachana prøvde å nekte, men ingen av hennes protester så ut til å nytte. Foreldrene påsto at de ville det beste for henne.

– Først prøvde jeg å overtale dem. Jeg sa: NEI, jeg vil ikke gifte meg!.

Foreldrene svarte: – Hvorfor gråter du? Vi tenker bare på fremtiden din. Din mann er fra en god familie, han har studert og gjort ferdig sin master. Han underviser på videregående, og han har et godt rykte. Du vil være den heldigste i verden hvis du gifter deg med han.

– Hva tenkte du om faren og moren din de han sa du måtte gifte deg?

– Jeg følte at de kanskje ikke elsket meg. "Kanskje det er derfor de planlegger å sende meg bort? Jeg er deres datter, hvorfor respekterer de ikke min drøm? Kanskje de ikke har troen på meg, at jeg vil kunne lese og studere en dag…? Kanskje de bare tenker at jeg er en byrde de vil bli kvitt?"

Ville ikke ende opp som moren

Rachana var livredd for det som sto foran henne. Hun fryktet at livet hennes ville blir en repetisjon av morens liv. Hun trekker pusten dypt når hun forteller hva som rørte seg i den unge jentas hode.

– Jeg tenkte at hvis jeg ikke klarer å stoppe dette ekteskapet, vil jeg få det samme livet som min mor. Jeg var så redd. Hvordan ville det være å leve med en annen familie? Hvordan kalle en mann jeg aldri har møtt før for ”min ektemann”? Han var så mye eldre. Jeg var 15, han 24 – ni år i mellom. Så mange følelser kom og gikk. Men jeg tenkte ”jeg har fortsatt tid. Jeg må finne den beste måten å få dette bryllupet avlyst…”

Så fikk Rachana en idé…

- Så til slutt bare lurte jeg dem!

– Jeg sa til dem: Dere vet at jeg har fått et stipend i tre år. Hvis jeg nå gifter meg, må dere betale alle pengene tilbake til organisasjonen som har støttet meg. Det er ikke lov å gifte seg. Jeg har skrevet under på en kontrakt… Så sa de: Å nei, det er altfor mye penger. Det har vi ikke råd til.

Foreldrene til Rachana bestemte seg for å utsette bryllupet. Rachana fortsatte på skolen, og familien til mannen hun skulle gifte meg med ville ikke vente. De fant en annen jente.
Rachana viser hele sin rad av perlehvite tenner og bryter ut i høylydt latter.

– Så til slutt bare lurte jeg dem!

Den hvite løgnen reddet henne.

Rachana deltok på Oslo Freedom Forum i 2016. Der talte hun til deltakere fra hele verden om hvor viktig det er å styrke jenter, gi skolegang og stanse barneekteskap.

I Nepal blir 4 av 10 jenter gift før de er 18 år

Kjemper for andre barnebruder

Rachanas opphold i Norge er snart over. Hun reiser tilbake til Nepal for å hjelpe andre unge jenter i samme situasjon som hun var. Gjennom organisasjonen ”Sambad” prøver hun å engasjere så mange som mulig i kampen for å stoppe barneekteskap.  

– Jeg arrangerer samtalegrupper med mødre, jenter og barn, der vi motiverer dem til å gå på skolen og vi lærer dem fra begynnelsen av at man ikke skal kjønnsdiskriminere. Jenter og gutter er like mye verdt. Til jentene sier vi: ”Girls are girls. Not brides”. Til mødrene sier vi at de må sørge for at barna deres ikke ender opp som dem selv.

Rachana vil barneekteskap i landet sitt til livs, og har derfor etablert grupper for å stanse den ødeleggende tradisjonen.

I Nepal blir 4 av 10 jenter gift før de er 18 år. Barneekteskap har også økt etter jordskjelvet i 2015. Familien får en munn mindre å mette, samt at de ved å gifte bort en jente slipper å passe på at hun ikke ødelegger familiens ære ved å ta jobber som de mener er upassende for jenter.

–  Vi må bryte stillheten. Vi må rope ut om uretten. Vi må selv bestemme over vårt fremtid, sier Rachana med glød i øynene.

Faren har snudd

Rachanas historie endte lykkelig, men hun har fortsatt en stor jobb foran seg. Hennes neste prosjekt er å starte opp fedregrupper. for å påvirke de som fortsatt sitter med mest makt.

–  Hva med din egen far?

–  Han innså tilslutt at det han gjorde var feil. Han har bedt om unnskyldning, og vi har tilgitt han. Og nå sier han: Jeg er så stolt av deg, min ”sønn”.

Den unge kvinnen fra Nepal slipper latteren løs igjen. Rachanas vonde historie er snudd til noe positivt. Hun forteller at faren nå er en av hennes beste støttespillere.

–  Nå hjelper han meg på mine reiser. Han hjelper meg med å bygge et nytt lokale for Sambad-prosjektet. Og, ikke minst, han forteller sine venner at de må la jentene gå på skole i stedet for å sende dem til ektesengen!

Tekst, foto: Nina Bull Jørgensen
Podkast-produsent: Nina Bull Jørgensen

Rachanas vonde historie er snudd til noe positivt, og faren er nå en av hennes beste støttespillere i kampen mot barneekteskap.

1

Vårt arbeid i Nepal

Plan samarbeider med 36 596 fadderbarn i Nepal. 4 323 av disse har en fadder i Norge.
Totalt samarbeider Plan med innbyggere i 1 005 lokalsamfunn. Plan har jobbet i Nepal siden 1978