«Vaktbikkje» på vegne av verdens fattigste barn

Hun har sett voldsutsatte kvinner på nært hold. Ulike lederroller har ført til trusler. Kari Helene Partapuoli beskriver seg selv som heldig. Heldig fordi hun får være med på noe viktig.

– Det er viktig for meg å gjøre en forskjell. Vi har alle et ansvar selv om det ikke trenger å være stort, sier Kari Helene Partapuoli.

Siden august 2018 har hun vært generalsekretær i Plan International Norge. Banksjefdattera som vokste opp i den store lensmannsvillaen på Gjøvik. Som halta seg gjennom videregående, mens hun levde på grønne druer og Prince mild. Hun som ikke visste hva hun skulle med livet. Hun som var skråsikker på én ting: ikke bistand.  

– Jeg tenkte at rike, vestlige, ofte hvite mennesker ikke skulle fortelle andre hvor skapet skulle stå. Jeg var kritisk til bistand og egen rolle, forteller Kari Helene.

Kunne ikke si nei til Plan

Mer enn 25 år er gått siden Kari Helene begynte å studere antropologi i Tromsø. Siden har hun gjort feltarbeid på samarbeidet mellom forretningsfolk i Estland og Norge. Hun har blitt gift, flyttet til Danmark, adoptert en sønn, jobbet på krisesenter, blitt skilt og gift igjen. Hun har ledet både antirasistisk senter og Utviklingsfondet. Hun er ikke like bastant i dag.

– Bistanden er full av nyanser. Bistand har en funksjon. Om bistand gjøres riktig er det viktig, sier hun, før hun legger til at det er viktig at mottakerne er med å definere både behov og løsning.

Jeg vil bli Planfadder

Hun likte seg i Utviklingsfondet og planla å bli der en stund, men da jobben som generalsekretær i Plan dukket opp måtte hun gripe sjansen!

– Jeg var ikke ute etter en ny jobb, men Plan er litt annerledes enn andre bistandsorganisasjoner, det appellerte veldig, forklarer hun.

Ikke helt A4

Kari Helene står på det romslige kjøkkenet sitt, der hun for noen år siden giftet seg med palestineren Mohamed Ghannam. Kjøkkenet som nå lukter kylling etter at mannen hennes prøvde å drive storhusholdningskjøkken fra den treroms store leiligheten, i anledning Den palestinske landdagen. Etter at Kari Helene kom hjem fra København har hun bodd på Bislett sammen med sønnen. Etterhvert gjorde de også plass til Mohamed.

– Jeg har alltid skjønt at jeg ikke kom til å ende opp i en enebolig med tre barn, Golden retriever og der alt går på skinner.

– Jeg har alltid skjønt at jeg ikke kom til å ende opp i en enebolig med tre barn, Golden retriever og der alt går på skinner. 

Hun forklarer at det er noen kulturforskjeller i hjemmet, og at hun ikke helt vet hva en A4-familie er.

– Vi har en familiekonstellasjon som krever litt forklaring, ler hun, før hun forteller at det påvirker familielivet å leve med en som er født flyktning og har en en helt annen bakgrunn.

– Vi har ikke nødvendigvis de samme forventningene, så de må vi skape sammen.

Blant stukkatur svever det malte engler, utenfor drønner trikken. Et litt annet liv enn forfedrene sine, selv om bilder fra den samiske arven henger på veggen. 

– Foreldrene mine var begge første generasjon ute av fattigdommen. Han var samisk, den første i familien til å få seg en utdannelse, banksjef. De var opptatt av statusen, kjøpte flott villa, men drev samtidig med selvberging. De dyrka opp hele hagen. Mamma sylta, kjelleren var full. Alt var hjemmelaga. Pappa jakta og fiska. Fjellet var viktig for ham. Der reinen går, går vi og.

Planfadder

Bokhylla, som dekker nesten hele veggen bak den røde stolen Kari Helene lener seg bakover i, bugner. Her står filmer, platespiller, verdensatlas, Hamsun, Nesbø og Fifty Shades of Grey. Sistnevnte er ikke en favoritt, forsikrer hun.

Da det ble klart at Kari Helene skulle ta over som generalsekretær i Plan, ble hun samtidig Planfadder til en gutt fra Nepal, Bishwas. Tilfeldigvis heter han det samme som karakteren i yndlingsboka:  «A house for Mr. Biswas» av forfatteren V.S. Naipaul.

– En bok om å passe inn, om en fyr som prøver å etablere seg. Det handler om å holde seg på beina og holde ryggen rett, selv om situasjonen er litt trøblete.

– Jeg kunne nok godt engasjert meg litt mer i Bishwas, ler Kari Helene, som ærlig innrømmer at hun ikke har sendt et eneste brev, og føyer seg fint inn i rekken av majoriteten av fadderne.

Selv om det ikke blir snakket så mye om Bishwas ved middagsbordet hos Kari Helene, vet hun at de andre i familien har bladd i mappa fra Plan og sett på bildene av han, og at det har gjort inntrykk.

Kari Helene Partapuoli har ikke fått somlet seg til å sende et brev til fadderbarnet ennå, men hun har fått bilder og en tegning av Bishwas

– Jeg syns fadderordningen er kjempefin! Jeg ser all den posten som kommer inn til Plan og tenker på hele kjeden, sier hun. Brevene sendes elektronisk eller per post, og når de kommer fram til riktig land er det frivillige som kjører, sykler og går for å få levert brevene hos fadderbarna.

–  Det er helt utrolig. Vi må ikke slutte med det. Jeg blir helt svulstig av å tenke på det, selv om jeg ikke husker hvor gammel Bishwas er, ler Kari Helene.

Plan samarbeider med frivillige i alle landene de jobber. På den måten mobiliseres ressurser som allerede finnes i lokalsamfunnet, og man når fram til svært mange på en kostnadseffektiv måte. Og ikke minst: den dagen Plan trekker seg ut av området, blir kunnskapen igjen hos de som bor der.

– Vi må ta hat på alvor

22. juli er det vanskeligste Kari Helene har stått i arbeidsmessig. Ikke fordi hun var på listen over mennesker som ikke stod i så høy kurs hos terroristen. Eller på grunn av trusselbildet som man daglig måtte forholde seg til som leder av Antirasistisk Senter. Men fordi hun og kollegene hadde sett at et angrep kunne komme. 

– Vi så at retorikk skapte hat og kunne føre til handling. Vi så at retorikken hardna, islamofobien.

– Vi så at retorikk skapte hat og kunne føre til handling. Vi så at retorikken hardna, islamofobien. Vi kjente på det og prøvde å advare.

Terroristen har i ettertid sendt brev til henne om hvordan hun har vært med på å ødelegge landet. Hun forteller at man blir vant til det ekstreme fra begge sider i jobben på Antirasistisk Senter, men at man lever med det og alltid har organisasjonen i ryggen.

– Å stå på den lista hans, var ikke så ille. Det betydde ikke noe, han var tatt. Men man må ta på alvor hva et slikt hat kan føre til, sier Kari Helene.

– Vår oppgave er å nå de som trenger det mest

Som generalsekretær i Plan er utfordringene litt annerledes. Selv beskriver hun det som å være «vaktbikkje» på vegne av verdens fattigste barn – og særlig jenter.

– Å nå ut til jentene er vanskelig, men Plan er i lokalsamfunnene der jentene er. Det er vanskeligere å påvirke politikk og kultur, å få til varige endringer. Det er omstridt, for det er implisitt at hvis du gir noen makt, er det noen andre som mister den, sier Kari Helene.

Hun mener det ikke er en selvmotsigelse at en barnerettighetsorganisasjon som Plan har et ekstra fokus på jenter.

– Jeg tror likestilling gir større frihet til å være den vi er, også for guttene. Det finnes mange begrensninger i mannsrollen, selv om gutter ikke automatisk ser at likestilling også gjelder dem, sier Kari Helene.

Da Kari Helene Partapuoli var i Malawi, møtte hun en ungdomsgruppe. Hun fikk selv se hvordan gruppa når ut til andre unge med informasjon blant annet gjennom skuespill.

– Vår oppgave er å nå de som trenger det mest. Prosjektene våre er ikke ekskluderende, de handler om å gjøre samfunnet bedre både for gutter og jenter. Jeg tror det er bedre å være jente og gutt i et samfunn der de er frie til å være seg selv, fortsetter hun.

Kari Helene er usikker på hva fremtidens bistand er, men håper at Plan er i stand til å endre seg i takt med at utfordringene endrer seg.

– Vi sier at målet med bistand er å gjøre oss selv overflødige. Det tror jeg ikke vi blir, men jeg håper på et reelt samarbeid mellom nord og sør. Jeg håper Plan er i stand til å sette agendaen og at vi leverer basert på behov, ikke krav fra de som gir penger.

Jeg vil bli Planfadder