11 år og snart barnebrud

Som fireåring måtte Amal flykte for livet da bombene regnet over Syria. Nå er hun 11 år, og moren har startet planleggingen av bryllupet hennes. En barndom fylt av latter og lek er brått forandret.

Jenta Amal titter frem bak rosa sjal

Amal er 11 år og moren har alt funnet en ektemann til henne.

Amal er 11 år. Hun er flyktning fra Syria, og bor i dag i en liten landsby i Akkar-området i Libanon sammen med moren sin og småsøsknene. Amal har aldri gått på skolen, og kan verken lese eller skrive.

Hennes to eldre søstre på 15 og 16 år er gift allerede, og nå er det snart Amals tur til å stå barnebrud. Moren har allerede funnet en ektemann til henne.

Amal hater tanken. 11-åringen har på ingen måte lyst til å gifte seg, og hvertfall ikke med en fremmed eldre mann. Hun drømmer om å få en utdannelse, om å bli lærer og å jobbe på en stor skole. Men i stedet for å gå på skolen jobber hun som hushjelp for en annen familie i tillegg til at hun hjelper til hjemme med huslige ting og pass av småsøsken.  

– Jeg har aldri gått på skolen og jeg vet ikke hvorfor, sier Amal.

I Norge tar vi det kanskje for gitt, men for 132 millioner jenter i verden er skolegang ingen selvfølge. Det finnes flere grunner til at jenter ikke går på skolen, men både barneekteskap og barnearbeid er ofte grunner til at jentene heller er å se hjemme enn på skolebenken. De underliggende årsakene til dette er ofte knyttet til fattigdom, tradisjon, kultur eller manglende lover.

Jente ser ut over landsbyen. Hun står i fare for å bli barnebrud.

Amal drømmer om å gå på skolen og har lyst til å bli lærer når hun blir stor.

Løp fra bombene

Amal var kun fire år da familien hennes måtte flykte fra byen Idlib hvor de bodde da bombene smalt. Hun husker ikke så mye fra de skjebnesvangre timene da de måtte flykte fra hjembyen i Syria, men for moren hennes Rim (32) så er minnene fastbrent.

– Min yngste datter ble født med keisersnitt, og rett etter at jeg hadde født begynte det å regne bomber over Idlib. Det var full panikk og vi måtte flykte med en eneste gang. Vi løp ut av sykehuset og jeg var nødt til å holde hendene mine over kuttet mitt i magen slik at ikke stingene skulle løsne, forteller Rim.

Da de hadde kommet seg et godt stykke unna oppdaget den eldste datteren at hennes nyfødte lillesøster ikke var med dem, men at hun var gjenglemt på sykehuset.

– Forestill deg at du blir så redd at du glemmer barnet ditt! Min eldste datter måtte løpe tilbake for å hente henne, sier Rim. 

Alenemor med seks barn

Rim stryker sin yngste datter, som nå er syv år, over håret og holder henne tett inntil seg. Hun smiler tilbake til moren og klemmer henne. Rundt dem sitter Amal og hennes fire andre søsken og lytter til moren mens hun gjenforteller minner fra den dramatiske flukten til Libanon.

– Mannen min døde i Syria, og nå er jeg alene med seks barn. Jeg er selv ikke helt frisk etter en mageoperasjon, og sønnen min har epilepsi, forteller Rim.

– Det verste for en mor er å ikke være i stand til å ta vare på barna sine og ikke kunne gi dem det de trenger. Jeg vet hva barna mine trenger. Datteren min Amal har lyst til å gå på skolen, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til, fortsetter hun.

Amal 11 år, på fanget til mamma

Amals mor, Rim, holder sin yngste datter i armene mens hun gjenforteller historien om flukten fra Syria til Libanon. 

Neste i rekken til å gifte seg

Amals storesøstre er hjemme på besøk og hjelper til med å servere te inne i det lille teltet som familien leier. Teltet er laget av et par trestolper og en blå plastduk. På gulvet ligger det noen tykke tepper og det er et lite ildsted i midten hvor de kan lage mat og koke vann. Vinteren har vært tøff, og både snø og regn har rent inn under teltduken. Det er bare Amal, moren og de yngste søsknene som bor her nå.

Storesøstrene har flyttet ut og bor i nærheten sammen med ektemennene sine. Snart er det Amals tur til å flytte ut.

– Mamma vil at jeg skal gifte meg fordi hun ikke har noen penger. Jeg vet ingenting om denne mannen og har sagt at jeg ikke vil. Jeg er for ung. Jeg vil gå på skolen, sier Amal.

Som alenemor til seks barn, flyktning og uten tilstrekkelig lønnet arbeid, er det krevende for Amals mor Rim å holde husstanden oppe. Hun er ikke alene om å ha det slik. Det er omkring 1,5 millioner syriske flyktninger i Libanon, og over halvparten lever i ekstrem fattigdom. Samtidig sliter Libanon med høy arbeidsledighet og mangler et sosialt velferdssystem, både for lokale og for flyktninger. Mange syrere som kommer til landet strever også med å få arbeidstillatelse, noe som gjør den økonomiske situasjonen ekstra krevende. Amal og familien trenger sårt penger, og Rim tror at et ekteskap vil kunne gi døtrene en viss økonomisk sikkerhet.

Amal titter ned i bakken. Hun vil ikke gifte seg. Hun vil gå på skolen.

Tusenvis av jenter verden over giftes bort hver eneste dag. Dette har alvorlige konsekvenser for jentenes helse, sikkerhet og fremtid.

 

Jeg vil bli Planfadder

Får barndommen tilbake

Men så tar livet til Amal en uventet og positiv vending. Hun og moren kommer i snakk med en sosialarbeider i et av prosjektene Plan støtter. Larma Amine har arbeidet med syriske barn i området i mange år og er trent i å identifisere situasjoner der barn ikke har det bra og er særlig sårbare.

– Da jeg fant ut at Amal jobbet som hushjelp for en familie og at hun skulle gifte seg selv om hun bare er et barn, bestemte jeg meg for å snakke med moren hennes for å prøve å overtale henne til å ikke gjøre dette, sier Larma. 

– Og det virket!

Amal titter ut over teltene i flyktningeleiren

Amal og familien leier et enkelt telt i en skråning i Akkar-området i Libanon.

Læring for livet

I dag er Amal og hennes yngste bror aktive på Plans dagsenter for barn i området der de bor. Søsknene besøker senteret to ganger i uka sammen med flere andre barn med lignende bakgrunn. Selv om Amal ikke går på skolen ennå så er bryllupet hennes stoppet, og hun jobber ikke lenger som hushjelp.

På Plan-senteret lærer Amal om temaer som helse og egne rettigheter, samt konsekvenser av barneekteskap og barnearbeid.

Inne i klasserommet til Amal sitter barna og tegner et omriss av hendene sine på papir. De fargelegger den ene hånden grønn og den andre rød. Denne timen handler om kroppsintegritet og hva som er greit og galt av fysisk kontakt. Læreren spør barna hva de skal gjøre dersom en voksen spør dem om de kan ta av seg klærne. Alle viser frem den røde hånden for «galt».

– Jeg liker å være her. Jeg var veldig ulykkelig før, men etter at jeg har fått hjelp så føler jeg meg bedre, sier Amal.

–  Jeg ble sjeleglad da mamma ombestemte seg og sa at jeg ikke trengte å gifte meg likevel. Nå har mamma begynt å jobbe, så da trenger ikke jeg. Jeg vet at hun alltid vil beskytte oss, fortsetter Amal, og legger til:

– Jeg fortalte henne at jeg elsker henne.

Barna tegner hendene sine

Amal og de andre barna på Plan-senteret skisser rundt hendene sine og fargelegger dem grønne og røde for å illustrere riktig og galt.

Tilstede for de mest sårbare barna

Der barn ikke har det bra, har jenter det ofte verst. I Libanon er Plan International tilstede i flyktningeleirene og lokalsamfunn der flyktningene bor – for å hjelpe de mest sårbare barna.

Mer enn halvparten av de syriske flyktningbarna går ikke på skole. Dette gjør spesielt jentene ekstra utsatt for barneekteskap, overgrep og barnearbeid. Plan jobber derfor målrettet mot å blant annet forhindre barneekteskap, beskyttelse mot vold og overgrep, og med å undervise barn og unge om deres rettigheter og seksuell og reproduktiv helse. Mange trenger også psykososial støtte, etter de ekstreme opplevelsene de har med seg fra krig og konflikt i Syria.

Arbeidet for sårbare jenter er viktig både i Libanon og alle land der Plan arbeider. Globalt står 12 millioner jenter barnebrud hvert år. Barneekteskap kan ha alvorlige konsekvenser for jentene og deres fremtid. De fratas barndommen, må ofte slutte på skolen, får barn lenge før de er klare for det, og blir værende hjemme. Dette hindrer jentene i å bli økonomisk selvstendige og i å leve frie liv.

Det er vanskelig å etablere stabile ordninger med fadderbarn blant flyktninger. Du kan derfor ikke bli Planfadder til et barn i Libanon. Men barna trenger like fult vår innsats. Behovet for faddere er stort i mer enn 50 land der Plan er tilstede.

Vi må prioritere jenter

Plan arbeider på grasrota i utviklingsland der noen av de mest sårbare og vanskeligstilte barna bor. Der er det ofte ekstra vanskelig å være jente. Derfor er Plan særlig opptatt av å ivareta jentene.

Gutter og jenter er like mye verdt og skal ha like gode muligheter i livet. Vi involverer både guttene og jentene i prosjekter som fremmer likestilling – som er bra for alle. Barn får en bedre fremtid i samfunn som er mer likestilt.

Det er takket være Planfadderne at Plan kan gjøre denne jobben. Med flere støttespillere kan vi gjøre mer – bli med, du også!

 Sjekk hva det innebærer å være Planfadder.

Som Planfadder er du med på å skape bedre muligheter for jenter

Jeg vil bli Planfadder

Alle bilder: Plan International/Sima Diab

Dette bidrar du med som Planfadder

  • Du bidrar til at flere barn får skolegang, bedre helse og en tryggere oppvekst.
  • Du bidrar til at jenter blir særlig ivaretatt, for at alle barn skal ha like muligheter.
  • Du blir fadder for ett barn som du får følge utviklingen til. Støtten din kommer alle barna til gode.
  • Du bidrar med 300 kroner eller mer i måneden, og kan få skattefradrag.

Fadderne våre har ulike grunner til å få et fadderbarn. For Plan er det viktigste med fadderskapet at det gir oss en unik tilstedeværelse i lokalsamfunnene. Vi kjenner barna og familiene. Vi forstår behovene. På grunn av fadderskapet kan vi jobbe langsiktig og bidra til å skape positive endringer i barns liv. Du kan bli med!