Bruker kjærlighet som våpen i kampen mot ekstremisme

Deeyah Khan går bak nyhetene for å forstå. Hennes prisvinnende dokumentarfilmer om tvangsekteskap, æresdrap og ekstremisme er mer aktuelle enn noensinne. Budskapet er at vi må bry oss – taushet kan være dødelig.

Deeyah Khan ble tildelt Jenteprisen for sin innsats i kampen mot vold og overgrep mot jenter. Hun gir en stemme til de stemmeløse. Taushet kan være dødelig, sier hun.  

Gamle minner ble vekket til live. Tårene ble vanskelig å holde tilbake da Deeyah Khan var tilbake i Norge for å motta Plan International Norges jentepris 2015. Endelig mottok hun den støtten hun sårt hadde trengt for 20 år siden – da hun som 17-åring flyktet fra Norge på grunn av trakassering og drapstrusler. 

— Jeg hadde ønsket meg dette for lenge siden. Men jeg er virkelig takknemlig for å få denne støtten nå. Det er overveldende og trist på samme tid, sa Deeyah Khan da hun mottok prisen.

Popstjerne på flukt fra Norge

Deeyah Khan var på nitti-tallet kjent som den unge, fremadstormende, norsk-pakistanske artisten Deepika, som toppet norske hitlister med musikkvideoen «Get off my back». Hun var en musikalsk begavelse, støttet og påvirket av sin far og sin læremester, verdensstjernen Ustad Fateh Ali Khan. Men blant konservative pakistanske muslimer i Oslo ble det ikke akseptert at en ung muslimsk kvinne ville «stikke seg frem» og satse på en musikkarriere.

— Foreldrene mine var liberale og ville at jeg skulle blomstre. De var begge opptatt av jenters rettigheter, men måtte tåle mye kritikk og press fra eget miljø, forteller Deeyah Khan.

Faksimile fra Dagbladet 30. juli 1992: Deepika som 14-åring sammen med en god mix av norske og internasjonale musikere

Vedvarende hets og drapstrusler gjorde at hun tilslutt bestemte seg for å flykte fra Norge. 17 år gammel flyttet hun alene til London.

— Jeg følte meg som den siste kofferten på rullebåndet. Den ingen kom for å hente. Men jeg var fast bestemt på å klare meg. Og heldigvis visste jeg ikke hva jeg hadde foran meg. London er ingen enkel by å komme til, alene uten et sosialt nettverk. Jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg klarte meg…

Ønsket bare å være seg selv

Hun ble født på Ullevål sykehus og vokste opp med moren, faren og broren Adil Khan på Lambertseter og Tåsen i Oslo – en ganske normal barndom med gode og omsorgsfulle foreldre. Faren var politisk og sosialt engasjert og han inviterte stadig artister, aktivister og politiske dissidenter til deres hjem. Moren jobbet som lærer og på krisesenter.

— Jeg hadde gode rollemodeller. Jeg møtte pakistanske feminister og kvinner som var heltinner, ikke ofre. Dette var på Gro Harlem Brundtlands tid, og jeg så at en kvinne til og med kunne bli landets leder.

Deeyahs unge år i Norge, som lovende musikalsk talent i møte med storheter som Ustad Fateh Ali Khan og  Knut Reiersrud.

Deepika, som hun het da, ønsket egentlig bare å fortsette og være den livsglade, utadvendte og talentfulle jenta hun var. Hun ønsket bare å være seg selv. Foreldrene støttet henne, men familiens nærmeste miljø truet. Det norske storsamfunnet brydde seg ikke. Ingen ville blande seg inn.

— Er du bitter for at Norge aldri ga den den støtten du trengte på den tiden?

— Nei. Nei. Jeg har aldri vært bitter. Men hjertet mitt var fullstendig knust da jeg reiste. Jeg følte at jeg ikke hørte til noe sted. Det norsk-pakistanske miljøet ville ikke akseptere meg. Og i resten av det norske samfunnet var det ingen som sa noe. Jeg hørte ikke til der heller. Jeg var ikke hvit. Alt jeg ønsket var at noen skulle sagt: «Du er en av oss, Deepika. Vi står ved din side».

— Din bror, Adil Khan, er i dag en berømt og anerkjent danser, skuespiller og TV-personlighet i Norge. Hva tenker du om at han – i motsetning til deg – kunne bli i Norge og leve ut sine drømmer som ung mann?

— Vel, det er den verden vi lever i. Vi har fortsatt en lang vei å gå. Når han gjør det han vil, får han applaus fra alle. Når jeg gjør det samme, er det en skam. Men jeg ville jo ikke at han skulle lide, bare fordi jeg led. Og Adil har alltid støttet meg og vært der for meg. Han er et perfekt eksempel på hva en bror bør være.

Dødelig stillhet
Motgangen Deeyah møtte ga henne styrke. I dag jobber hun for at andre jenter skal slippe å oppleve det samme som henne.

Deeyah Khan i FNs generalforsamling med et sterkt budskap om beskyttelse av jenter og jenters rettigheter.

— Jeg skulle ønske jeg kunne løse deres problemer, ta bort deres smerte. Det kan jeg ikke. Men jeg kan gå ved siden av dem, så de slipper å gå gjennom smerten alene, sier Deeyah Khan.

— Du trenger ikke være rik for å bidra. Det å vise kjærlighet og solidaritet er gratis.

Deeyah er i dag en prisbelønt dokumentarfilmskaper, som blant annet har vunnet Emmy for debutfilmen «Banaz: A Love Story», om den britisk-kurdiske jenta Banaz som ble æresdrept av sin egen familie. Hun har fått Ossietzky-prisen fra norske PEN og Universitetet i Oslos menneskerettighetspris. Dokumentarfilmen «Jihad: A Story Of The Others» er nominert til BAFTA, britenes svar på Oscar-utdelingen. I 2016 fikk hun Peer Gynt-prisen for sitt arbeid.

Fv: Deeyah Khan og Gro Harlem Bruntland, Deeyah og hennes viktigste "våpen" - filmkameraet, og Deeyah sammen med sin bror, Adil Khan under utdelingen av Emmy Awards.

— Vi må bryte tausheten og bry oss. Taushet kan være dødelig. Taushet er det som gjør at vold og overgrep fortsetter å skje. Vi må ikke la overgriperne få diktere hvordan unge minoritetsjenter skal leve. Det var taushet som tillot at Banaz ble drept.

Deeyah Khan er grunnleggeren av Fuuse, et produksjonsselskap som forener kunst og menneskerettigheter. Hun reiser verden rundt og snakker varmt og engasjert om jenters rettigheter på seminarer, konferanser og i FN. I februar 2015 arrangerte hun med stor suksess konferansen «World Women» i Oslo. Hun mener altfor mange er redde for å bry seg og blande seg inn i «andres saker».

— Ja! Og det gjelder på alle områder – skolesystemet, helsevesenet, politiet, media og enkeltmennesker. Man er redde for å bli kalt rasister og sier: «Vi vil ikke blande oss inn i deres kultur. Vi vil ikke påtvinge dere våre verdier». Men for meg er nettopp det rasistisk, fordi en jente fra en minoritetsgruppe ikke blir behandlet likt som en hvit jente. En jente, uansett bakgrunn, må ha den samme retten til beskyttelse som en etnisk norsk jente.

Alle har rett til å blomstre

Deeyahs mantra er at alle jenter har rett til å blomstre og være den de er. Samtidig mener hun at også gutter rammes av begrensninger.

— Verden ville sett mye bedre ut hvis alle fikk lov til å puste fritt og være seg selv, i stedet for at omgivelsene og systemet dikterer hvem du skal være. Den største årsaken til ødeleggelse og destruktiv atferd er at altfor mange føler at de må late som de er noe annet enn det de er, sier hun.

Deeyah Khans siste dokumentarfilm, «Jihad», handler om nettopp dette – unge frustrerte menn som føler at de ikke lykkes på noen arena, hverken i eget miljø eller i samfunnet som helhet, unge menn som føler at de ikke har kontroll over eget liv.

— De ender opp som monstre, men egentlig ønsket de bare tilhørighet og kjærlighet. Derfor er ikke hatretorikk og en aggressiv politikk veien å gå. Vi må se på det som ligger under ekstremismen – følelsen av utenforskap.

Deeyah mener vi må skape et varmere samfunn, der både jenter og gutter med minoritetsbakgrunn kan føle seg hjemme.

— Verden utenfor ser gjerne på minoritetsjenter som ofre. De møter forståelse og sympati. Mens unge minoritetsgutter blir sett på med suspekte øyne, som potensielt kriminelle, voldelige og håpløse. Det de egentlig trenger er å bli møtt med åpenhet og kjærlighet.

— Det jeg ønsker er å stille spørsmål, grave bak overskriftene og skape større forståelse for hvordan virkeligheten egentlig er.

Ikke film for filmens skyld

Dokumentarfilmene til Deeyah har høstet stor applaus og anerkjennelse verden rundt. Men hun ble ikke filmregissør for filmens skyld.

— Film er mitt middel for å nå målet. Det jeg ønsker er å stille spørsmål, grave bak overskriftene og skape større forståelse for hvordan virkeligheten egentlig er. Jeg lager film fordi det fortsatt er jenter i mange hjem i Norge og i England og andre land som får fremtiden ødelagt på grunn av vold, undertrykkelse og diskriminering.

Deeyah Khan har vunnet mange gjeve internasjonale priser, men sier hun er spesielt glad for Jenteprisen fra Plan.

— Dette er ikke en pris som handler om film. Dette er en pris som handler spesielt om jenters rettigheter, og det er der min lidenskap ligger. Derfor betyr denne prisen spesielt mye for meg.

Tekst: Nina Bull Jørgensen
Foto: Eivor Eriksen

Jenters rettigheter er Deeyah Khans store kampsak. Hun har vunnet en rekke gjeve priser, men understreker at Plans jentepris betyr noe helt spesielt for henne.