Fire fadderbarn-besøk på to dager? Det klarte Jan Sæterli fra Vinstra å få til, da han besøkte det vestafrikanske landet Sierra Leone. Her er hans beretning:

Foruten å være fadder til en jente (Mabinty), har jeg også vervet tre faddere i min egen familie; min søster og to av mine nieser. Da jeg var på en 12-dagers tur til Sierra Leone, besøkte jeg selvsagt også de tre andre fadderjentene.

Vår fadderjente Mabinty og Mahawa, sistnevnte fadderjente av min søster, bor på samme sted. Jeg har besøkt begge to tidligere. Mabinty i 2007 og 2009 og Mahawa i 2009. Det var veldig stas å komme tilbake og hilse på dem og deres familier igjen. Og ikke minst se at jentene går på skole og har det bra. Et nytt helsesenter på stedet, bygd av Plan, stod ferdig for kort tid siden. Et stor forbedring for folk i området!

Mine to nieser vervet jeg kort tid før jeg dro, så de to fadderjentene deres, som begge heter Aminata til fornavn, var nye for meg. De bor i hver sin landsby ganske langt ute i provinsen.

Dagen etter besøket hos Mabinty og Mahawa, dro vi fra hovedstaden Freetown ved 9-tiden om morgenen. Første etappe på nær tre timer gikk til Lunsar, en liten by/tettsted der feltkontoret til Plan for dette distriktet ligger. Her var det en liten hvil og lunsj. Så avgårde igjen, på heller dårlige grusveier! Etter ytterligere ett par timer og vel så det gjennom bushen kom vi til landsbyen der Aminata Kamara (10) bor. Alle de ca. 200 innbyggerne var på beina og møtte oss med smil, sang, musikk og dans! Et ordentlig "lurveleven," og jubelen ville nesten ingen ende ta da jeg "slo ut håret" og kastet meg ut i dansen i noen hektiske minutter. Det var populært!

Jeg vet ikke om jeg var den første hvite som besøkte denne landebyen, men kanskje ikke så langt unna. For ungene var stadig frampå og ville ta på den hvite huden min, stryke meg over håret og smilte og var i godt humør. Dette var stort for dem å få slikt langveisfarende besøk. Aminata og foreldrene ble "skubbet fram" og vi hilste på hverandre.

Så ble vi ført til et sted midt i landsbyen og plassert under et skyggefullt tak av palmeblader. Alle slike besøk er veldig offentlige. Dette for å unngå misunnelse og folkesnakk om det som foregår. Aminata satt rett ved siden av meg, og hun var så spent og sjenert over å være midtpunkt, at det kom noen tårer til å begynne med. Men det gikk fort over.

Så var det offisiell velkomsttale av landsbyens eldste og presentasjon av noen notabiliteter (kvinneleder, ungdomsleder, bestefar, eldsteråd, religiøse ledere osv.). Jeg måtte selvsagt takke pent for den overveldende velkomsten og hilse så mye fra fadder i Norge, og fortelle litt om dem. Gavepakken fra nord ble overrakt Aminata, og foreldrene takket så mye. Og innholdet (skolesaker og leke) falt i smak og ble godt mottatt.

Det var tale også fra Plans faddersjef Ralph Wilson fra Freetown, som blant annet understreket at en fadder i Norge (og i andre land) ikke sender penger direkte til fadderbarnet og familien til henne/han, men at pengene blir brukt til lokalsamfunnets beste. Plan har forøvrig bygd en ny brønn midt i landsbyen, som jeg og Aminata åpnet offisielt. Det var stas! Og så var det farvel, der Aminata etterhvert hadde tødd opp og smilte og vinket veldig mye da vi dro.

Etter ytterligere en times tid var det ankomst til neste landsby og Aminata Conteh (5). Besøket her var akkurat like hjertelig og forløp på ganske nøyaktig samme måte som beskrevet ovenfor. Også her var det gaveoverrekkelse (i full offentlighet) og offisiell åpning av en ny landsbybrønn, sammen med lille- Aminata og foreldrene hennes. I begge disse landsbyene hadde de tidligere måttet gå ca. én time etter vann, som til overmål var risikabelt å bruke til matlaging og som drikkevann. Vannet i de nye landsbybrønnene kan brukes uten helserisiko. Over halvparten av innbyggerne på landsbygda i Sierra Leone har dessverre ikke tilgang til rent vann, noe som er årsak til mange sykdommer.

Som vanlig hadde Plan i Sierra Leone lagt opp besøket på aller beste måte. Jeg kjenner mange av dem personlig etter å ha besøkt landet fem ganger siden 2002 og kan bare konstatere at de fortsatt gjør en strålende jobb. De forvalter pengene de får til rådighet på aller beste måte.