Mens vi venter på at sommeren viser seg i all sin grønne blomsterprakt, så er det deilig å nyte dagen ute. Men på kveldene må jeg innrømme at jeg synes det er godt å slappe av med TV. Sist helg var det mitt felt; bistandspolitikk, som var blitt helgeunderholdning på NRK.
Da hadde Anne Grosvold invitert den unge, zambiske økonomen Dambisa Moyo som gjest. Hun var i Norge på invitasjon fra miljø - og utviklingsminister Erik Solheim, fordi hun i disse dager utfordrer verden med den bistandskritiske boken ”Dead Aid”. Her fremmer hun argumentasjon om at stat-til-stat-bistand må kuttes innen fem år. Hvis ikke vil afrikanske ledere fortsette å lene seg på Vestens godhet, uten selv å ta ansvar for å oppfylle sine innbyggeres rettigheter til helsehjelp, utdanning og infrastruktur. Kjernen i hennes argumentasjon er nemlig at bistand har gjort vondt verre. Afrika er fortsatt like fattig, og resultater av bistand uteblir.
Dette innspillet kan provosere, men jeg synes vi er forpliktet til å ta hennes ord på alvor. Ikke minst i disse finanskrisetider hvor fattige land rammes av grådighet fra Vestens finansverden. Det handler ikke om at vestlige land ikke skal bidra til fattigdomsbekjempelse. Men for å sikre et fortsatt engasjement for den milliarden av verdens befolkning som er fattigst, så er det viktig at vi nå reflekterer over resultatene av bistanden som Norge har gitt gjennom 60 år. Man kan stille seg spørsmål om bistanden har en effekt for fattigdomsreduksjon, og på hvilken måte skal man fortsette med bistand? Uansett hvor man tilhører på den politiske skalaen, deler vi nok alle et ønske om at vår innsats for å redusere fattigdom, nettopp skal komme de fattige til gode. Da er det betryggende at man faktisk vet litt om hva som gir resultater.
Moyo er ikke negativ til all type utviklingsstøtte. Hun er positiv til nødhjelp, mikrokreditt og bistand gjennom frivillige organisasjoner. I Plan jobber vi med alle disse tre områdene. Gjennom målrettet samarbeid med lokalbefolkningen bygger vi brønner, skoler og helsestasjoner i områdene vi er, og gir opplæring i drift og vedlikehold av disse. I tillegg driver vi påvirkningsarbeid for å få slutt på vold mot barn, vold i skolen, samt skadelige tradisjonelle praksiser som omskjæring og tidlig ekteskap. Denne typen bistand er helt nødvendig for at barn i fattige land skal få oppfylt sine rettigheter til beskyttelse, utvikling, deltakelse og tilgang på ressurser. Ved å jobbe direkte igjennom lokalt ansatte og lokale organisasjoner på et grasrotnivå har vi en unik mulighet til nettopp å treffe de fattigste; de på landsbygda som ikke har fødestue i nærheten, ikke har legehjelp, rent vann eller skoler.
På torsdag deltok jeg på at møte i regi av Norad og Handelshøyskolen i Bergen om resultater av norsk bistand. Det var interessant fordi man diskuterer bistands mange dilemmaer. Hvordan vurdere kortsiktige resultat opp mot langsiktige resultat? Det er et komplisert felt, som krever innsats på flere nivåer. Norads evalueringer av frivillige organisasjoner viser at de ofte er mer kostnadseffektive, at de er tettere på befolkningens behov, enn elitens, og at de sikrer kapasitetsbygging og likeverdig deltakelse av sine partnere. Dette gir bærekraftighet på grasrotnivå, noe som er viktig å ta med seg når man vurderer resultater av bistand.
I Drammen får vi 1. mai besøk av Siv Jensen. Frp- lederen skal holde den tradisjonelle 1. mai talen på Bragernes plass. 1. mai er en dag for solidaritet, men som leder av et parti som vil avvikle all bistand, så er hun lite solidarisk med de fattigste av de fattige. Som innbygger i verdens rikeste land, kjenner jeg at det provoserer meg at noen mener vi som har vært så heldige å finne olje, ikke er forpliktet til å støtte verdens fattigste. Mange i Drammen har bakgrunn fra land som vil bli berørt hvis Norge plutselig trekker all sin støtte, og de vet at bistand kan handle om overlevelse.
Jeg synes det er modig av regjeringen å kaste seg på bistandsdebatten i etterkant av boksuksessen Dead Aid, og ikke minst av NRK å følge opp dette i sin helgeunderholdning. Bistand engasjerer. Og vi bør være kritiske på hvilke resultater bistanden har ført til, men forenklede løsninger som ”stopp all bistand” er ikke veien å gå. Det kan føre til at de svakeste og mest sårbare får det verre. Bistand er ikke det eneste verktøyet for å redusere fattigdom, men bistand på grasrotnivå kan bety en bedre hverdag for enkeltindivider. Utdanning gir framtidsdrømmer som igjen kan bli en realitet. Når jeg for eksempel hører Judit på 15 år, fra Zambia, si at hun vil bli politi når hun blir stor for å få slutt på vold mot barn og kvinner på landsbygda, da blir jeg optimistisk. Venninnen Precious, vil bli journalist for å informere om kvinners rettigheter og urettferdighet begått mot dem. Det gir håp for framtiden. Disse jentene er viktige endringsagenter i sitt lokalmiljø. Det bidrar til en bedre verden.
Kronikken sto på trykk i Drammens Tidende 26. april 09.