Som firebarnsmor husker jeg godt hvordan jeg under graviditetene kunne kjenne at det sparket litt mindre enn vanlig i den voksende magen. Da var det en stor trygghet å komme til kontroll hos jordmor som sjekket at alt var i orden. Hvert år nektes flere kvinner denne oppfølgingen i Norge. Hvorfor? Jo, fordi de er ulovlige innvandrere. Men til høsten får barmhjertigheten faste lokaler.
Fram til februar var det forbudt å gi helsehjelp til ulovlige innvandrere, såkalte papirløse. Men etter at Røde Kors ba om en klargjøring rundt dette, ser det ut til at regjering og Storting nå vil avkriminalisere det å gi helsehjelp, - og motta det, for papirløse. Heldigvis. Bakgrunnen er at Røde Kors sammen med Kirkens Bymisjon ønsker å starte en helsetjeneste for innvandrere uten lovlig opphold i Norge. I dag har alle barn opp til 18 år rett på legehjelp, men er du over 18 år så har du kun rett på ”påtrengende nødvendig” helsehjelp. Problemet oppstår når man skal definere hva som er nødvendig helsehjelp. I praksis gir hiv/aids og tuberkulose rett til legehjelp, men du må dekke den selv. Graviditet eller diabetes gir ikke rett på legehjelp. Politikerne reagerte ganske høylytt og negativt på ønsket om å gi legehjelp til de papirløse. Flere gikk ut i media og ønsket straff og forbud mot dette. Noen åpnet for å arrestere folk på stedet, mens andre mente et helsetilbud til disse var en oppfordring til illegal vandring...
Det er rundt 18 000 papirløse innvandrere i landet i følge Statistisk sentralbyrå. Man vet ikke mye om dem, men siden Drammen er den byen i landet som har likest bosettingsmønster med Oslo i forhold til ikke-vestlige innvandrere, finnes det helt sikkert noen her også. Hele to av tre papirløse er tidligere asylsøkere, og den viktigste årsaken til at de er her er muligheten for arbeid, ifølge Statistisk sentralbyrå. De lever i skjul for myndighetene, men du og jeg ser de kanskje jevnlig på jobb som renholder, på gatekjøkken, restauranter eller i byggebransjen. Det letteste er å tenke at de er; desperate, kriminelle, muslimer. Slik skaper vi en større avstand mellom oss og dem, og dermed er det lettere å rettferdiggjøre at vi ikke unner dem legehjelp.
En av disse papirløse ble i fjor lagt inn på Ullevål sykehus åtte måneder på vei. Hun fødte et dødfødt barn. Hun trengte ikke en jordmor for å skjønne at noe var forferdelig galt, men før hun oppsøkte Ullevål hadde hun kanskje engstet seg i flere dager, uten å ha noen å gå til. Det kunne vært unngått.
Jeg er enig i at ulovlige innvandrere ikke skal få økonomiske, sosiale eller kulturelle rettigheter i Norge. Men våre fordommer mot ulike samfunnsklasser sier mye om oss selv, og når man begynner å etablere en underklasse i et samfunn, da blir det et kaldere samfunn. Hvis våre politikere er redde for å gi medmenneskelighet, så må vi rope varsko. Innvendingen deres mot å gi legehjelp går på at de er redde for at det fører til en økning i papirløse innvandrere eller gir en forlenging av oppholdet. Etter som jeg vet finnes det ingen dokumentasjon på det i hele Europa. Derimot synes jeg at det er naivt å tro at noen av disse innvandrerne reiser tilbake til hjemlandet sitt kun for å få helsehjelp. Nei, alternativet er nok at de går blant oss med ubehandlet sykdom, smittsom sykdom, kronisk sykdom, vanskelige svangerskap eller er alvorlige psykisk syke. Jeg synes i hvert fall at det tryggeste er å fange opp disse, slik at de får helsehjelp. En politisk målsetting om lavere innvandring kan ikke gå foran vår forpliktelse om å yte hjelp til syke!
Det går an å ha to tanker i hodet på en gang; både la politiet frakte ulovlige innvandre ut av landet, men også la helsevesenet gjøre sin jobb. Det har man innsett i de fleste land i Europa. Her er enkle helsetilbud for papirløse etablert i flere land. I Sverige har hatt et legetilbud til denne gruppen i mer enn ti år. Hvis man også i Norge kan motta legehjelp anonymt, og uten personnummer, så har vi tatt et stort skritt mot nestekjærlighet. Vi kommer ikke utenom at hvis kvinnen som oppsøkte Ullevål for sent, hadde bodd i Stockholm, så ville hun fått regelmessig graviditetskontroll.
Fra jeg var en liten jente har jeg likt Jesus lignelse om den barmhjertige samaritan, spesielt godt. Jeg var sjokkert over hvordan både en prest og en levitt kunne gå forbi mannen som hadde blitt overfalt av røvere på sin vei fra Jerusalem til Jeriko. Det at han ble reddet av en samaritan, - en fra det utstøtte folket, - gjorde inntrykk på meg. Dette rollebytte mellom de som var rangert høyt og lavt i samfunnet, viste meg tidlig at kjærlighet og medmenneskelighet når utover loven. Slik mener jeg det også er med støtte til papirløse innvandrere. Måten vi behandler mennesker som trenger hjelp – handler dypest sett om hvordan vi ser på oss selv. Slik Jesus fortalte lignelsen om den barmhjertige samaritan for å vise hvem ”hans neste” er; slik bør vi innimellom gjøre en ”rollebytte-lek”, - for da kan vi oppleve at medmenneskelighet sporer nestekjærlighet. Måten vårt samfunn forsøker å nekte papirløse helsehjelp på, gjør noe med oss som mennesker, tror jeg. Det er det mest alvorlig. En slik usynliggjøring av behov midt blant oss, bidrar til likegyldighet mot de som har det vondt. Det undergraver menneskeverdet, - vår ide om likeverd.
Kirkens Bymisjon og Røde Kors vil starte opp legehjelp for de papirløse 1. september. Allerede er 30-40 frivillige helsearbeidere klare til å hjelpe; gravide og andre. Disse fortjener vår støtte, - ikke noe annet.
Kronikken sto på trykk i Drammens Tidende i mars 09.