For de fleste fattige mennesker i utviklingsland står banken dem like fjernt som et femstjerners luksushotell med paraplydrinker og svømmebasseng. Årsaken er åpenbar: Fattige er fullstendig uinteressante for formelle finansinstitusjoner, fordi de ikke kan stille sikkerhet for eventuelle lån, og i tillegg er det svært lite – om noe – de har muligheten til å spare.

For å gi også denne gruppen mennesker mulighet til å få lån, ble såkalt ”mikrofinans” etablert med Grameen Bank i Bangladesh i 1976. Banken er blitt en hovedmodell for denne typen finansinstitusjoner, og har i dag over to millioner låntagere. Svært mange mennesker har arbeidet seg ut av den ytterste nød og fattigdom takket være Grameen Bank.

Mikrofinans etter Grameen Bank-modellen er basert på at låntagerne går sammen i grupper. Ingen medlemmer av gruppen får nye lån før alle har betalt tilbake sine lån. På denne måten skapes et sterkt sosialt press for at hver enkelt møter sine forpliktelser. Det oppmuntres også til sparing for å hjelpe familien til å etablere et sikkerhetsnett som kan skjerme og hjelpe gjennom kriser.

Gruppemedlemmene møtes jevnlig for å ta opp og tilbakebetale lån. De små lånene – ofte rundt 50 dollar – gjør at medlemmene kan investere i varer som kan bringes til markedet og selges med fortjeneste. Lånet betales tilbake og nye lån kan opptas for samme formål. Lån kan også opptas for investeringer i foretak og andre aktiviteter. Lånene tilbakebetales med renter over kortere eller lengre perioder. En del mikrofinansordninger har fått kritikk fordi rentene er høye – også høyere enn i landets øvrige bankvesen. Årsaken til det er at det koster mer å administrere mange, bittesmå lån enn få og store. Prosjektene skal også være selvdrevne, det vil si at når institusjonen har kommet i gang, skal det ikke lenger være nødvendig med kapitalinnskudd fra for eksempel bistandsorganisasjoner.
I 1994 startet Plan et låneprogram for fattige med fokus på sosiale og økonomiske virkninger, spesielt for kvinner og barn. Programmet ble startet opp i Bolivia, Guatemala, Kenya, Mali, Nepal og Filippinene. Blant hovedelementene var utviklingen av finansielle tjenester for kvinner spesielt, og kombinere disse tjenestene med utdanning.

Tiltak rettet mot kvinner er en effektiv måte å nå barn på, ettersom båndet mellom mor og barn er spesielt sterkt. Allerede i 1993 kom World Development Report med følgende koblinger mellom kvinners inntekt og barns helse: I Jamaica har husholdninger ledet av kvinner mer næringsrik mat og bruker mer på barns velferd enn husholdninger ledet av menn. Når kvinner hadde kontroll over husholdningsinntekten i Elfenbenskysten viste det seg at utgifter til alkohol og tobakk sank betraktelig. I Guatemala tar det femten ganger lengre tid å oppnå bedringer i barns ernæring når faren står for inntektene enn når moren gjør det.
 
Andre studier og prosjektevalueringer fra India, St. Lucia, Ghana, Kenya, Botswana og Sri Lanka viser at kvinners inntekt konsekvent brukes på overlevelse og ernæring i større grad enn menns inntekt. En evaluering av Grameen Banks samarbeidsbefolkning viser at barn drar nytte av at kvinners økonomiske stilling bedres. I en komparativ analyse av barns helse- og ernæringsstatus viste det seg at barn av kvinner som er medlemmer av banken var høyere, veide mer og var sunnere enn gjennomsnittsbarn i Bangladesh. De fikk også mer utdanning. Studien fant at alle jentene av "Grameen-familier" gikk på skole sammenlignet med 60 prosent av jentene i kontrollgruppen, mens 81 prosent av guttene fikk skolegang mot 54 prosent i kontrollgruppen. Mer oppsiktsvekkende var det at deltakelse i mikrofinansprogrammer kan ha innvirkning på familieplanlegging. En studie viste for eksempel at deltakelse i mikrofinansprogrammer hadde en positiv effekt på bruk av prevensjon.
 
I forskningsmiljøer er det følgelig et akseptert faktum at når inntektene for fattige kvinner øker, har det positive ringvirkninger for hele familien. Først og fremst blir det kjøpt mer mat til familien. Bedre kosthold og ernæring gir bedre helse. Bedre helse resulterer i større motstandskraft mot sykdom, mer energi, større kapasitet for arbeid og læring, noe som igjen resulterer i høyere produktivitet. Etter at familiens ernærings- og helsetilstand har bedret seg, viser det seg i de fleste tilfeller at barns utdanning er neste ”investering”, fulgt av forbedringer av boforhold.

Fattige mennesker, og især kvinner, møter mange hindringer for å få tilgang til finansielle tjenester. Sosial utestenging, lav selvtillit, begrenset erfaring innen foretaksvirksomhet og store helse- og ernæringsproblemer hindrer kvinnene i å ha en stabil inntekt. Derfor har Plan, i tillegg til å legge til rette for kreditt og lån, også fokusert på aktiviteter som øker kunnskaper og ferdigheter. Gruppemøtene starter da med en faglig del, med for eksempel opplæring i barns og kvinners rettigheter, ernæring, utdanning, familieplanlegging, hiv-/aidsproblematikken, oppstart av småbedrifter og så videre.
Det kan være vanskelig å fastslå hvilke direkte ringvirkninger mikrofinansprogrammene har på lokalbefolkningen. Den mest logiske indikatoren er økte personlige inntekter. Det har imidlertid vist seg at det er vanskelig å måle virkningen gjennom kun å se på inntekt, fordi penger ofte flyttes mellom ulike inntektskilder og mellom foretak og bankkontoer. Deltakere er også ofte tilbakeholdne med informasjon om personlige finanser.

Faktorer som tilbakebetalingsprosent, antall landsbybanker etablert, antall og størrelse på lån og sparing er imidlertid lettere å måle, og viser klare, positiv virkninger. Siden oppstarten i 1994, har Plan gitt flere hundre tusen mennesker verden rundt tilgang på låne- og sparemuligheter. 88 prosent er kvinner. Gjennomsnittlig lånesum er 1100 kroner. Tilbakebetaling av lån har vært nesten 100 prosent. I et prosjekt i Togo har man også gått litt dypere, og der viser tallene at deltagerne i et prosjekt fordoblet sin disponible inntekt på ett år.
Mikrofinans er åpenbart et godt virkemiddel både mot fattigdom og for å belønne det personlige initiativ. At så mange har hatt et så godt utbytte av å få tildelt så små lån, viser hvilket potensial ordningen har. Det er derfor med stor glede vi registrerer at Nobel-komiteen har gitt mikrokreditt den anerkjennelsen ordningen fortjener.