FN forhandlet i 1979 fram en konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering mot jenter og kvinner. 90 prosent av FNs medlemsland har nå godkjent konvensjonen. Den fjerde kvinnekonferansen i Beijing i 1995 og spesialsesjonen fem år etter satte viktige mål for arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn. Arbeidet har blant annet resultert i at myndigheter verden over nå erkjenner at fattigdomsstrategier må ha en kjønnsdimensjon.
Å ta hensyn til kvinner ble først satt på dagsorden gjennom en tilnærmingsmåte kalt Women in Development (WID). Før dette var det som regel bare menn som ble definert som ”produktive”, og som en målgruppe for utviklingsprosesser. WID var viktig for å integrere kvinner i utvikling, for å synliggjøre kvinners situasjon og prioriteringer, deres behov og begrensninger. Erkjennelsen førte til kvinnerettede tiltak, men de ble ofte sett på som et besværlig haleheng til prosjekter.
Forstå for forandring
Bistandsarbeidere innså etter hvert at det var strukturen i samfunnet som sådan – i familien, lokalsamfunnet, markedet og staten – som opprettholdt kvinners lave posisjon. For at utviklingen skulle være bærekraftig, ble det nå satset på å forstå og gjøre noe med de sammenhengene som hindret likestilling.
Fra 1980-tallet vokste det fram en ny tilnærmingsmåte til utvikling. Denne ble kalt Gender and Development (GAD), og baserer seg på en analyse av de ulike roller og behov menn og kvinner har. GAD representerte dermed et skifte fra et rent kvinnefokus til en bredere forståelse av kjønnsdimensjonens betydning for utvikling. GAD prøver også å forstå mønstre av ulikhet mellom menn og kvinner, inkludert maktrelasjoner mellom kjønnene, og synliggjør ulikhetene mellom kjønnene når det gjelder roller i samfunnet. GAD legger også vekt på den ulike arbeidsbyrden menn og kvinner har, menn og kvinners ulike tilgang til ressurser og hvordan tiltak kan ha ulik effekt på menn og kvinner. Menn og kvinner har ulike behov og prioriteringer, noe som må tas hensyn til for å skape en bærekraftig utvikling.
Med hensyn til WID og GAD, så er det ikke slik at det ene utelukker det andre. I visse situasjoner der kvinner fortsatt er sterkt undertrykket og diskriminert, er det fortsatt behov for rene kvinnerettede tiltak.
Empowerment
”Empowerment” er et annet utbredt ord i utviklingsarbeidet, et ord som ikke lett lar seg oversette til norsk, men ”myndiggjøring” og ”bemyndigelse” brukes fra tid til annen. Ordet betyr å øke menneskers kapasitet til å ha kontroll over eget liv. Elementer i en slik kapasitetsøkning er for eksempel makt til å gjøre beslutninger, til å bli hørt, til å sette ting på dagsordenen, til å forhandle det som ikke er ”forhandlingsbart”, og det å opparbeide en indre styrke til å utfordre tradisjoner. Empowerment av kvinner er en viktig forutsetning for å bryte fattigdomssyklusen for millioner av mennesker.
Et av Plans grunnleggende prinsipper er likestilling mellom kjønnene. Med dette mener vi at kvinner og menn, jenter og gutter, skal ha samme status. De skal ha like muligheter for å delta i, påvirke og dra nytte av en gitt situasjon. Likestilling betyr at kvinner og menn har like muligheter til å realisere sine grunnleggende rettigheter og sitt potensial for å bidra til nasjonal, politisk, økonomisk, sosial og kulturell utvikling. Bruk av deltakende metoder for å identifisere problemer, utforme og utføre prosjekter er viktige i denne sammenheng. Metodene sikrer at det tas hensyn til ulike behov og prioriteringer som følge av for eksempel kjønn, alder, rase, etnisitet og kaste.
Verden over har vi hatt en økning av husholdninger styrt av kvinner, en utvikling som er blitt drastisk forverret av aidspandemien. Kvinner har ikke de samme rettighetene som menn og ender derfor opp enda fattigere. Det skjer blant annet som følge av at de ikke har utdanning, de har vanskeligheter med å skaffe seg lønnet arbeid, de har ikke tilgang til vanlige lån og de har mindre tid til inntektsbringende arbeid siden de allerede har omsorgsansvar. I tillegg har de oftest ikke arverett, slik at når ektemannen dør blir de fratatt alt de eier av hans familie. Plan støtter utdannings- og opplæringstiltak for kvinner, slik at de kan starte egne foretak, og bidrar i tillegg gjennom å yte små lån. Plan jobber dessuten med hiv-smittede og aidssyke alenemødre, gjennom å tilby helsetjenester og bidrag til å starte små foretak, som for eksempel en liten butikk. Overskuddet går til barnas utdanning. Mødrene oppmuntres til i god tid å avgjøre hvem som skal ta hånd om barna. De blir også oppfordret til å skrive testamente for å sikre barna arv og eiendomsrett.
Mikrofinans og utdanning
Mikrofinans er et annet virkemiddel som har gitt gode resultater, et tiltak som kan fungere uavhengig av bosettingsmønster, det oppmuntrer til sparing og det er egnet til å tiltrekke seg kvinner. Det siste er spesielt viktig for Plan, fordi vi vet at når kvinner får tilgang på flere ressurser og ny kunnskap, blir spesielt barna prioritert. Det arrangeres jevnlige møter for kvinner med lån, og ved disse anledningene gir Plan også opplæring i for eksempel økonomi og helse.
Et annet viktig tiltak som Plan gjør for å realisere likestillingsprinsippet, er å sikre jenter tilgang til utdanning. For å realisere retten til utdanning forsøker Plan å bekjempe de bakenforliggende hindringer til jenters utdanning, slik som for eksempel tidlig ekteskap og graviditet, tung arbeidsbyrde, mindre mat og en rekke andre forhold. Å sikre jenters utdanning er et svært effektivt virkemiddel i kampen mot fattigdom.