Barnekonvensjonens artikkel 24, som omhandler retten til helse, pålegger statene å treffe tiltak for å avskaffe tradisjonsbundet praksis som er skadelig for barns helse.  Alle former for kjønnslemlestelse omfattes av denne bestemmelsen. Artikkelen må
også ses i sammenheng med prinsippet om barns rett til maksimum overlevelse og utvikling, prinsippet om ikke-diskriminering av jentebarn og retten til beskyttelse mot fysisk og psykisk vold (artikkel 19). Internasjonalt har det vært bred enighet om å samarbeide for å avskaffe denne type skadelig praksis. Mange land har, i alle fall delvis, fulgt opp sine forpliktelser med å forby praksisen i sine nasjonale lover.
    
Lang historie
Kvinnelig kjønnslemlestelse har en lang historie, men opprinnelsen er usikker. I romertiden ble metallringer ført inn i underlivet på slaver for å unngå at de fikk barn. I middelalderens England brukte kvinnene kyskhetsbelter mens mannen var bortreist. På 1800-tallet ble fjerning av klitoris utført i Russland, England, Frankrike og Amerika. I dag blir forskjellige former for kjønnslemlestelse utført i Afrika, Asia, Midtøsten, den arabiske halvøy, Australia og Latin-Amerika. Mye tyder på at det også blir utført i innvandrermiljøer i USA og Europa. Det er mange årsaker til denne praksisen, men kontroll av kvinners seksualitet ser ut til å være en fellesnevner.

I Norge er kjønnslemlestelse forbudt, og brudd på lovverket kan medføre flere år i fengsel. Kjønnslemlestelse er også blitt forbudt i en rekke afrikanske land, som Senegal, Egypt, Burkina Faso, Den sentralafrikanske republikk, Djibouti, Ghana, Guinea og Togo. Forbudet til tross; i flere av disse landene er fortsatt 90 prosent av kvinnene kjønnslemlestet. Dette viser at håndhevingen av lovene, samt kunnskap og støtte i befolkningen når det gjelder å respektere lovene fortsatt ikke er på plass.
Kjønnslemlestelse av jenter er tillagt forskjellig innhold og viktighet i ulike kulturer. Noen steder regnes inngrepet som en viktig rituell handling som symboliserer kulturell identitet og tradisjon. Handlingen er også et ritual, der unge kvinner blir lært verdier som visdom, vennskap, tålmodighet, respekt i parforhold og hvordan ta vare på familien.

Vansker med å bli hørt
Kjønnslemlestelse handler også i stor grad om sosial tilhørighet. I mange samfunn har kvinnene i utgangspunktet vanskeligheter med å bli hørt. De som ikke er omskåret blir diskriminert ytterligere, de blir sett på som urene, ukvinnelige, ufruktbare og så videre. De stiller ikke på lik linje med menn og heller ikke med omskårede kvinner. De vil kanskje aldri kunne gifte seg, fordi menn ikke ønsker en kvinne som ikke er omskåret. Disse kvinnene kan også bli nektet deltakelse i avgjørelser i samfunnet, selv om det skulle angå deres liv direkte. Det er derfor et sosialt press for å bli omskåret.

Ofte skjer kjønnslemlestelse uten bedøvelse, og under svært primitive og uhygieniske forhold. Kjønnslemlestelse kan deles inn i tre hovedkategorier:

•    Sunna-omskjæring innebærer fjerning av tuppen av klitoris og er den eneste formen som medisinsk kan ligne på mannlig omskjæring.
•    Eksisjon innebærer fjerning av hele klitoris og er den vanligste praksis.
•    Infibulasjon eller faraonisk omskjæring medfører eksisjon og i tillegg fjerning og gjensying av kjønnsleppene.

Kjønnslemlestelse gir ofte alvorlige fysiske og psykiske skader for jenter og kvinner i de kulturer der ritualet praktiseres. Det er heller ikke uvanlig at jentebarn dør av inngrepet. Andre konsekvenser er sterilitet, infeksjoner, store smerter og økt fare for spredning av hiv-viruset. Selve prosessen traumatiserer dessuten kvinners psykiske helse ved at de føler seg krenket, sveket og mishandlet av sine nærmeste.

Politisk vilje til å forby lemlestingen er selvsagt nødvendig, men ikke nok. Det viktigste er å bevisstgjøre kvinnenes lokalsamfunn om alle de negative følgene av kjønnslemlestelse. Bare slik er det mulig å få til en varig holdningsendring.

Endringer krever tillit
For å endre holdninger, er det nødvendig med en fast forankring i nærmiljøet og å opparbeide seg tillit fra lokalbefolkningen. Denne forankringen er styrken til organisasjoner som Plan, som primært jobber i lokalsamfunn og samarbeider med lokale ledere, frivillige enkeltpersoner og organisasjoner. Plan har jobbet med denne problematikken på lokalt nivå i flere afrikanske land, spesielt i forhold til bevisstgjøring og holdningsendringer. Vi holder seminarer og møter for de eldre lederne i lokalsamfunnet og for religiøse ledere, lokale myndigheter, ungdom og foreldre. Plan står også bak prosjekter som:
•    kampanjer i massemedia og opplæring av jordmødre som rådgivere
•    opplysningsarbeid om helseproblemene knyttet til kjønnslemlestelse
•    opplæring av lokale organisasjoner, helsepersonell, sosialarbeidere og myndigheter
•    utarbeiding av brosjyrer og informasjonsmateriale

Det er svært ofte en fordel at frivillige organisasjoner utfører kampanjer av denne typen. Myndighetene i det enkelte land har en rolle som bærer av samfunnets verdier og tradisjoner, og en statlig kampanje kan lett føre til stor opposisjon. Det å påvirke til endringer på grasrotnivå, kan på sikt gjøre endringer på nasjonalt nivå mulig.