Mandag 18. mai dro 8 nærosinger med venner til Mombali district i Sierra Leone for å møte befolkningen hvor Lucky Water Well No. 1 skal bygges. Sammen med Plan Norge skal de finansiere brønnbygging i tørkerammede områder i verdens fattigste land, samtidig som de setter fokus på jentenes utfordringer i utviklingsland.
Les mer om prosjektet i artikkelen
Her skal første brønn bygges!
Blogg fra Marianne Medlien, en av deltakerne på turen:
Fredag 22. mai:
Far vekket oss i 05.45-tida og vi fikk på oss noen filler før vi gikk ut i påvente av soloppgangen over fjelltoppene. Far leita etter fotoapparatet sitt som han hadde hatt ute på kvelden, men ikke kunne finne igjen nå. Det hadde regna ganske hardt en periode i løpet av natta, så det var uvisst om det kom til å virke i den forbindelse uansett, men det var ikke å finne noe sted. Vi var redd noen kunne ha tatt det, og det var bare å vente i håp om at noen skulle levere det tilbake, og med dette fikk Sierra Leone enda engang vist sin evne til ærlighet og lojalitet ovenfor oss. En barsk lokal gutt i midten av 20-åra med dreads kom på døra til meg og Hanne med kameraet. Det er ikke over alt man opplever noe slik.
Vi fikk med oss soloppgangen og solinga var i gang. Vi spiste frokost og brukte formiddagen i sola før det begynte å regne ganske kraftig.
Cecilie skriver i skyggen.
Men jeg og Cecilie tok turen ut i det åpne vannet og koste oss i det varme regnet. Herlig. I 15-tida kom sjåførene våre, vi pakket inn i bilene og dro mot Freetown hvor vi skulle spise middag før vi dro på helikopterplassen hvor vi skulle ta helikopter over til flyplassen. Da vi omsider kom oss om bord i flyet viste det seg å være forsinket. Vi kom oss opp i lufta og 6-7 timer senere landet vi på Heathrow i London hvor vi da var ca 45 minutter forsinket og vi hadde bare tida av veien for å rekke flyet til Oslo som skulle gå om en time.
Da vi kom til den riktige terminalen viste det seg at de i SL ikke hadde booket oss inn på dette flyet og gitt oss boardingkort. Selv om det var registrert at vi skulle være med så fikk vi ikke plass fordi vi var for sent ute. Derfor ble vi booket om på et fly som gikk 9 timer senere, så det ble noen lange timer på flyplassen før vi endelig kunne komme oss gjennom siste flyetappe og sette beina på norsk jord. Vi fikk alle koffertene våre, utrolig nok, og kom oss vel hjem.
Tusen takk for en fantastisk tur til både de ”nye” og de ”gamle” medreisende. Dette har igjen satt spor etter seg og jeg gleder meg allerede til neste gang jeg får muligheten til å besøke dette vakre landet.
Torsdag 21. mai:
Etter frokost tok vi turen innom Plankontoret i Makeni igjen for å snakke litt om gårsdagen i landsbyen og om hvordan vi synes Plan Sierra Leone hadde lagt opp dagene for oss. Vi var veldig fornøyde og hadde mange positive tilbakemeldinger. Etter dette møtet satte vi kursen for Freetown og Plans hovedkontor igjen hvor vi i grunnen hadde samme type møte med positive og negative tilbakemeldinger om opplegget og hva vi tenker videre i form av oppfølging og lignende i forhold til Mabayo og brønnprosjektet.
Etter dette vendte vi nesa mot No. 2 River som er en helt utrolig nydelig strand som vi også besøkte sist vi var her nede. Men før vi kom fram dit kjørte vi en times tid på deler av en helt forferdelig vei med hull og humper vi sjelden ser lignende av i Norge. Jeg hørte en kommentar fra ei av jentene i bilen min om vi kjørte på veien eller om dette var noe ”off-road-greier”. Etter mye humping og dumping på veien kom vi fram til den kritthvite stranda med bølgesus og knall sol. Vi fikk kasta inn bagasjen på rommene vi skulle bo på, hoppa i badetøyet og løp ut i sola og det varme vannet.
Hele delegasjonen i No. 2 River.
Dette var helt klart en kontrast i forhold til hva vi hadde sett tidligere på turen, men det kan også sees på som en veldig positiv ting. De som eier stedet og lokalbefolkningen har ambisjoner om at dette skal være et turiststed som skal trekke folk og bringe inn penger til livets opphold.
Vi brukte noen timer i sola på land og i vann før middagen var klar. Deretter var det ut i sola igjen. Etter noen timer var det klart for solnedgang og vi fikk tatt en del gøyale motsolsbilder i det sola dalte ned bak åsen.
Litt tøys og tull på stranda.
På kvelden ordnet eierne bål på stranda til oss. Vi satt der rundt bålet på stranda, med bølgene slående inn mot land og så opp på den stjerneklare himmelen. Dette gav tanker om en god framtid for dette landet. Bare på de fire siste årene har landet kommet seg veldig i form av teknologi, bygninger som er oppe og på vei opp. Folket er fremdeles imøtekommende og takknemlige. Dette er en inspirasjon til å fortsette å hjelpe. Rundt midnatt tok søvnen overhånd og jeg inntok senga.
Solnedgang på stranda.
Onsdag 20. mai:
For en dag! Vi starta med frokost på hotellet før vi tok turen innom Plan kontoret i Makeni hvor vi fikk litt informasjon om hva deres oppgaver og prosjekter går ut på. Deretter satte vi nesa mot Mabayo, landsbyen der Lucky School ligger. Men på veien dit stoppa vi i en landsby som en av brønnene i prosjektet Lucky Water skal bli bygget. Vi ble møtt av mange folk, men det var damene i front som tok oppmerksomheten med sang og dans. Etter den morsomme velkomsten fikk vi se hvordan vannet deres er i dag og det er såpas møkkete at jeg til nøds hadde satt beina mine uti der. Det var grumsete og sandete.
Landsbyens vannkilde.
Men dette var altså det eneste vannet de hadde, og de prøvde som oftest å la grusen og sanda synke ned i bunnen før de drakk av det. Det ble sagt veldig forskjellig hvor langt de som gikk lengst måtte gå for å hente vann i dette vannhullet, men vi hørte både tre og fem kilometer. Etter vår lille visitt her med litt filming til musikkvideoen ”Hand of hope” og utveksling av gaver.
Så var det endelig klart for det vi alle hadde ventet på; Mabayo Village. Jeg for min del satt å trippa med beina og klar med kamera i hånda da vi nærma oss med stormskritt. Og akkurat som sist så stod alle skolebarna på to rekker med uniformer rangert fra de minste og oppover. Jentene i den ene rekka og guttene i den andre, mens de smilte og sang. Jeg som hadde vært der og sett akkurat denne seansen før måtte ta et lite øyeblikk og bare nyte det. Minne meg selv på at jeg faktisk var der og at dette var ekte. Alle de imøtekommende og smilene ansiktene hadde ikke forandret seg på disse årene. Heldigvis.
Elevene på Lucky School.
Danseoppvisning av elever på Lucky School i Mabayo.
Etter velkomsten fikk vi en liten briefing på hva som hadde skjedd siden sist og litt informasjon om helsestasjonen, deretter en omvisning. Dette var veldig spesielt fordi det var liksom null stress å bare vandre inn der kvinnene satt rundt omkring på gulvet og på benker og venta på sin tur. Ei dame lå på en benk klar for å føde hvert øyeblikk. Det var en sterk opplevelse å gå inn i det neste rommet hvor det lå pasienter med både malaria, slangebitt og andre sår og utslett. Sykepleieren fortalte at de allerede hadde oppnådd mye med helsestasjonen; blant annet redusert barnedødelighet og tidlig graviditet. Noe som er veldig bra, og vi snakka med flere som hadde blitt bedre og kommet seg gjennom sykdommer på grunn av helsestasjonen.
Helsesenteret i Mabayo. Finansiert av Lucky Næroset og Plan Finland.
Etter omvisningen gikk vi opp til skolen hvor det var en offisiell seremoni med taler fra både de lokale og oss i Lucky-ekspedisjonen. Samt overrekking av gaver.
Hjertelig gjensyn mellom Kjell Jevne og landsbyhøviding Foday Kargbo.
Etterpå var det lunsj/middag, ris med en sweet potato leaf stue, eller noe i den duren. Og ettersom tida gikk veldig fort ble det ikke tid til å snakke så mye med folk, men det var veldig moro å se igjen mange av dem jeg husker fra sist besøk. Det var til og med noen som huska noen av navnene våre, og det er ganske inponerende etter 4 år. Den ene som husket navnet mitt var han som hadde vært første rektor på Lucky School, og grunnen var vel fordi han hadde ei datter med samme navn som meg som jeg hilste på sist, og fikk et gjensyn med nå. (Se det store bildet øverst på siden.)
Hanne, Marianne og Joseph i Mabayo ons. J er primusmotor for alt og frivillig for Plan.
Vi spilte av sangen ”Hand of hope” for å prøve å få med noen flere scener til musikkvideoen. Vi tok masse bilder av mange nydelige barn og unge som løp rundt og ropte: ”Snapp me, snapp me, please!”. Det var kjempesøtt. Også voksne kom bort og spurte om vi ikke kunne ta bilde av dem også.
Vi avsluttet dagen med såkalte ”Skyball” som gikk ut på å stille alle skolebarna i en klynge i midten av fotballbana for så å kaste inn 10-15 badeballer, som vi hadde fått med oss, for så å skulle holde disse ballene i lufta så lenge som mulig. Vi var veldig spente på hvordan dette kom til å gå da det var veldig mange små barn med også, men det gikk overraskende bra og folk tok av. Her var dem ikke redde for å ta i. Etter noen minutter avslutta vi denne leken, og det så ut som folk synes det var moro selv om det ble litt knuffing og dytting om ballene.
Skyball!
Å dra fra landsbyen var veldig trist og jeg skal innrømme det kom noen tårer i øyekroken da bilen satte kursen mot Makeni igjen. Det var en fantastisk dag med øyeblikk og scener man som ikke kan beskrives i ord. Jeg gleder meg ekstremt til neste gang jeg skal dit, og håper det blir bedre tid til å snakke med folk da. Da vi kom tilbake til hotellet slappet vi av litt, dusja og fikk bestilt middag. Det ble en fin kveld hvor vi snakka om dagens hendelser med inntrykk og opplevelser for både oss ”gamle” og de ”nye”.
Tirsdag 19. mai
Vi møttes til frokost i 8-tida og snakka litt om hva som skulle skje denne dagen. Først ut var et besøk på Plans hovedkontor i hovedstaden Freetown, hvor vi fikk en del informasjon om hva slags arbeid Plan Sierra Leone driver med og litt om historien bak det hele. Vi fikk også fortalt litt om hva målet vårt var med turen. Deretter dro vi inn til byen for å spise lunsj på en helt ok restaurant. Deretter stod pengeveksling og supermarked for tur før vi satt kursen mot Makeni.
Etter mange timer i bil med ymse vegkvalitet kom vi fram til en liten landsby hvor de dreiv og lagde en brønn i tilknytning til en barneskole. Dette var en brønn som var finansiert av Plan Japan. Grunnen til at vi ville se hvordan dette foregikk var fordi vi har starta opp et nytt prosjekt som heter ”Lucky Water” og skal forhåpentligvis finansiere flere brønner i Mombali-distriktet.
Brønnen er ferdig om 2 uker.
Her ble vi mottatt av sjefen for alle omkringliggende landsbyer og 30-40 fra lokalbefolkningen. Vi overrakte en flaske lucky water og noen bilder fra vannborring på Næra en innsjø i Næroset.
Mørket tok overhånd og da vi knapt kunne se hverandre satte vi kursen for hotellet i Makeni. Vi som var med på forrige tur hadde forberett de andre på at de ikke måtte forvente seg noe stort luksushotell i Makeni for der vi bodde sist var det verste stedet jeg noen gang hadde sovet på. Det var møkkete, krypdyr og insekter i alle ganger og på rommet. MEN! Ikke denne gangen. Her kom vi til et stort hotell med store senger, rom og basseng. Ikke helt det vi hadde venta oss for å si det sånn. Etter en dukkert fikk vi på oss reine klær og middag.
Mandag 18. mai:
Vi var 8 trøtte ansikter som møttes på Gardermoen ca klokka 06.30 mandag 18/05-09. Ansikter som var trøtte, men likevel spente på hva som venta oss et par flyturer seinere da vi skulle ankomme Sierra Leone. 5 av 8 av de som dro nå hadde vært med nedover på åpningen av Lucky School i 2005, og var vel mest spente på hvilke forandringer landet hadde gått gjennom de siste fire årene. Men også vi var spente. For, ja, jeg fikk gleden av å være med nedover den første gangen Lucky-ekspedisjonen var på tur. Det jeg var mest spent på var å se hvordan landet har utviklet seg. Jeg tenkte meg at menneskene fortsatt kom til å være blide, positive og engasjert slik de var sist.
Etter noen lange timer på fly med en mellomstopp i både London og på Malaga så ankom vi det klamme landet i sør. Det var en tung og klam luft som møtte oss da vi gikk ut av flyet, og gjennom 3-4 passkontroller før vi kom ut på andre sida av flyplassen med koffertene og håndbagasjen holdt i umiddelbar nærhet for ikke å bli ”tatt” ifra oss av en 5-10 menn i oransje kjeledresser som ville tjene en slant til livets opphold ved hjelpe oss med koffertene våre. Disse mennene/guttene var også velvillige til å hjelpe oss med anskaffelse av helikopterbilletter. For, ja, flyplassen ligger slik til at det lønner seg å slenge seg med på et helikopter til fastlandet.
Etter kanskje to timer med venting kom helikopteret tilbake og det ble vår tur. Det var mørkt og stort. Spennende. Jeg tok meg i å tenke meg om flere ganger om jeg faktisk satt på dette helikopteret. Ganske uvirkelig at vi faktisk var der alt.
Marianne, Anne og Maria på helikoptertur.
Vi ble henta av Plan da vi ankom land og kjørt til Family Kingdom hvor vi skulle tilbringe den første natta. Vi fikk fordelt oss på de store rommene og dagens middag ble spiste ved midnatt på en restaurant i tilknytning til hotellet mens vi hadde en briefing på hva de neste dagene kom til å innebære. Så var det å krype til køys.