Quiner er en liten landsby med 73 familier som er etterkommere etter Inca-indianerne. Innbyggerne snakker Quechua-språket, men barna lærer spansk på skolen. Innbyggerne livnærer seg med å dyrke korn, poteter, bønner hvete og rug. De aler opp og selger sauer, kuer, og marsvin.

Besøksdagen var en værmessig flott dag, som førte til en støvete kjøretur opp fjellsidene. Vi reiste først til skolen der Yefer er elev. Man kan neppe tro det er sant, men 32 elever brukte så å si kun krittavla i mangel av skrivehefter og blyanter. Jeg behøver vel ikke si at gleden stod i taket da de fikk utdelt skrivemateriell, fotballer, leker og annet vi hadde med. Det var stor mangel på skrivebøker – det blir jo gjerne det når det er to timers biltur til neste butikk.

Stor jubel da klassen fikk utdelt skrivemateriell, fotball og leker.

Da en skøyer på første pult spurte ”frøken” om han kunne få klemme ”dama”, svarte hun: ”bare ta henne i hånda”. Tolken derimot var en skøyer, og ga klarsignal til alle de 32 barna, og slik ble det; klemmer og omfavnelser i stort monn.

Etter timen på skolen, var vi budne til Yefers hjem. Det var ikke fritt for at tårene trengte seg på. Inngangen til det vesle hjemmet var smykket med girlandere av furulignende grener, med hvite blomster festet til. Vi fikk først servert en velsmakende og rikholdig kylling/hønsesuppe. Da enda en stor tallerken ble servert måtte noen av oss melde pass (noe av grunnen var kanskje at vi nordmenn ikke er så vant til å spise marsvin).

Etter måltidet fikk vi fortalt at mange i landsbyen nå hadde fått sin private latrine. Før Plan kom inn i bildet, måtte innbyggerne ut i marka for å gjøre sitt fornødne. De nye latrinene hadde ført til at det var færre sykdomstilfeller blant barna. Innbyggerne fortalte også om en vaksinasjonskampanje Plan drev. De hadde også fått vann i landsbyen, men det var foreløpig ikke heldig å bruke det som drikkevann. Dette jobbes i midlertidig med.

Barna i Quiner trenger sårt lærerkrefter i skolen. Lærere må komme fra Cusco, som ligger to timers biltur på kronglete veier fra landsbyen. Lærerutdanningen ble derfor nå høyt prioritert.

Så var det tid for gjensidig gaveoverrekkelse. Yefer kunne ikke få øynene vekk fra elgen i den spanske utgaven av bildeboka fra Norge. Båtene i Lofoten gjorde tydeligvis også inntrykk. Solcellekalkulatoren skulle han pakke opp når han var helt alene.

Så var det min tur. Yefers tante strødde hvite blomster utover hele meg. Deretter fikk jeg et hodeplagg med broderte bånd som bestemor Fernanda hadde laget. I følge tolken var jeg nå innlemmet i Yefers familie. Jeg må innrømme at jeg måtte svelge og svelge i lang tid. Dette var veldig sterkt. De ga av det de hadde og vel så det.

Dette var en begivenhetsrik dag som jeg sent vil glemme. Jeg møtte så mange gode menneskene som gjorde inntrykk på meg. En stor takk til Plan som arrangerte dagsturen fra Cusco til Quiner.